Angst for avvisning: – Viser falsk fasade

– Vi blir først hele mennesker hvis vi klarer å godta alle våre følelser, også dem som ikke er så positive. Det er fundamentet for en god psykisk helse, sier psykiater Tormod Huseby.

Bilde av psykiater Tormod Huseby, som har skrevet boken «Alene.Naken»

VOKTER

– Vi passer på hvordan vi framstår og vokter på våre egne følelser, sier psykiater Tormod Huseby.

(Foto: Stian Rørslett)

Tormod Huseby (61) har skrevet sin første bok på norsk. «Alene naken. Hvorfor er vi redd for å være oss selv?» er en blanding av pasienthistorier og historier fra eget liv, og refleksjoner rundt skam og redsel for avvisning.

Han møter oss på kontoret i Bygdø allé, der han har sin privatpraksis.

– Du skriver at vi er redd andre. Hvorfor?

– Vi er redde for å bli avvist. For hvis vi blir avvist som den vi er, er vi ikke lenger like verdig som andre, og dermed ikke likeverdig, og vi kan bli ensomme. Mennesket er et flokkdyr. Andre menneskers blikk definerer oss.

Huseby lener seg tilbake i stolen.

– Ved å tørre å vise vår sårbarhet godtar vi andres blikk, men lar de andre likevel se oss som vi er. Ved å tørre å stå i det tar vi sjansen på å bli avvist. I terapi erkjenner og anerkjenner man sårbarheten sin. Den som går i terapi, trener på å vise sitt sanne jeg, ikke den falske fasaden.

Huseby mener vi lever i en tid der altfor mange ikke tør å være seg selv, fordi de opplever at de ikke er bra nok.

– Kan redselen for å bli avvist ligne på det man opplever når man er forelsket?

– Ja, under en forelskelse frykter man å ikke være bra nok. Etter hvert blir man tryggere på den andre og viser mer av seg selv, og når det er ekte kjærlighet, blir man tålt som den man er.

Bedre hel enn god

Huseby bidro med et kapittel i Rigmor Galtungs bok «Fullt lys og stummende mørke» (2010) og utga i 2007 en bok på engelsk som heter «Just like Us, only More. Stories of Survival – From the Psychotherapy Room».

Den nye boken handler blant annet om selvfølelse.

– Hvorfor er det så vanskelig å stole på egne følelser og meninger?

– Fordi vi mangler en god følelsesbevissthet, som betyr at vi er oppmerksom på våre følelser og lærer oss å tolerere og uttrykke følelsene våre. Mitt yndlingssitat er: Det er bedre å være hel enn god. Vi blir først hele mennesker hvis vi godtar alle våre følelser. Det er fundamentet for en god psykisk helse.

Huseby hevder at mange i dag ikke godtar seg selv.

– Omgivelsene godtar ikke all atferd og alle følelser, og dette styrer den enkelte. Man sliter med å skape en balanse mellom å være seg selv fullt og helt og å tilpasse seg samfunnets krav om suksess. Vårt samfunn er mer opptatt av at den enkelte har suksess, enn at man har det bra. Jeg liker det engelske ordet for menneske: «human being», å være menneske.

– Fremmedgjøringen i samfunnet øker og dermed en ensomhet og følelse av tomhet. Vi lever i en vellykkethetskultur som like gjerne kan kalles en tomhetskultur.

Illustrasjon av Elisabeth Moseng
(Illustrasjon: Elisabeth Moseng)

Føler seg ikke bra nok

– Da jeg vokste opp, var min identitet at jeg var skoleflink. Selv om jeg var en taper på fotballbanen, holdt det å være skoleflink. I dag ville ikke det vært nok. I dag har mange en følelse av tilkortkommenhet fordi de ikke er vellykket på alle områder. De som går i terapi, tar faktisk ansvar for livene sine. Men det kan være at enkelte mangler magemål når det gjelder hvor flinke de skal være. De stiller for høye krav til seg selv fordi de tror de ikke blir godtatt som den de er.

– Ble du godtatt i oppveksten?

– Ja. Jeg vokste opp på sekstitallet på Kalbakken, like ved Grorud. Jeg fikk være den jeg var. Ulempen med dette miljøet var for noen at de i for stor grad fikk lov til å unnvike ting de helst ikke ville gjøre. Det kan føre til sosial angst. I mer velstående miljøer må man kanskje lære å bruse med fjærene, selv om det noen ganger er lånte fjær man skal vise fram.

«Selv om jeg var en taper på fotballbanen, holdt det å være skoleflink. I dag ville ikke det vært nok.»

– Du skriver om en forlatthetsdepresjon som mange sliter med?

– Det er en følelse av å ikke bli sett, som kommer fra barndommen. Det blir en dyp følelse av å ikke bli bekreftet som den man virkelig er. Det er ganske vanlig å ha det slik, men følelsen går ofte dypere hos mange som oppsøker terapi

– Så all terapi handler til syvende og sist om barndommen?

– Terapi handler om relasjoner. Jo dypere skaden er i relasjoner til andre, jo lenger tilbake i tid går vi i terapi. Sensitivitet er også viktig. Det sensitive barnet har enda større behov for trygghet.

Å stole på andre

I boken skriver Huseby om at det er lettere å stole på andre hvis de viser ydmykhet og raushet.

– Moren min sa alltid: Det kommer ingenting inn i en lukket hånd. Hvis jeg gjør en liten ekstra ting for pasientene mine, setter av litt ekstra tid for eksempel, føler pasienten seg ivaretatt. Hvis jeg aldri gjør noe utenfor rammen, tenker pasienten kanskje at alt jeg gjør, gjør jeg fordi det er min plikt, eller for å tjene penger.

Huseby forteller at det tar om lag ett år i terapi før man forteller psykiateren eller psykologen om sine mest skammelige opplevelser. Noen gjør det aldri.

– Skammen hindrer reell kontakt. Vi er redde for å bli avslørt, og vokter på oss selv. Derfor blir vi kameleoner som skifter farge etter omgivelsene. Vi tror at hvis vi viser oss som den vi virkelig er, vil vi ikke bli elsket. Ofte har vi heller ikke blitt det i oppveksten.

– Avvisningen fører til skam?

– Ja, men hvis vi senker skuldrene og åpner opp, blir vi åpnende. Hvis vi forteller om noe skamfullt, kan vi oppnå ekte kontakt med andre.

Brutal beskjed

I boken skriver Huseby om da han var liten og satt hjemme mens søsknene var ute og lekte.

Faren sa: – Gå ut og skaff deg en venn, Tormod.

Det var velment, men opplevdes brutalt, og Tormod skammet seg dypt.

– Boken er litt uortodoks fordi jeg skriver om hendelser i mitt eget liv. Lesere har sagt at det er disse delene av boken de legger mest merke til. Tittelen på boken kommer av at jeg tre ganger drømte at jeg var alene som naken blant mange mennesker. Jeg regner med at det var frykten for å blottlegge meg faglig og personlig gjennom å skrive denne boken, som drømmen egentlig handlet om. Men etter at boken kom ut, har jeg bare fått lovord.

Han retter seg opp i stolen.

– Vi må tåle at ikke alle liker oss. Det går begge veier. Vi liker ikke alle vi heller. Likevel trenger vi sosial omgang. Alt som øker vår sosiale kompetanse, gjør oss tryggere, sier han. •