Psykisk helse på den politiske dagsorden 2017-2020

Denne teksten er i sin helhet sendt som innspill til politikerne fra Rådet for psykisk helse våren 2016. 

De siste årene har vi vært igjennom en svært god utvikling på det psykiske helsefeltet med en opptrappingsplan for psykisk helse, en vektlegging av betydningen av å leve et eget liv i egen bolig i sitt eget lokalmiljø, brukermedvirkning og kvalitativt gode og tilgjengelige tjenester. Allikevel viser TNS-Gallups helsebarometer i 2016 at bare 13% av de spurte i undersøkelsen har tillit til at de får helsetjenester i kommunen hvis de får psykiske helseproblemer. Helsegapet er stort. Altfor mange av de som har alvorlige psykiske lidelser dør 15 – 20 år før gjennomsnittet.  Mye er oppnådd, og noe gjenstår: 

Overordnede betraktninger

Kvalitetsheving i tjenestene krever bred brukermedvirkning både i kunnskapsutvikling, tiltaksutvikling, iverksetting og evaluering. Brukeres erfaringer må ligge til grunn for hvordan hjelpen utvikles og gis.

Den gylne regel der psykisk helse og rus hver for seg skal prioriteres med mer ressurser hver for seg enn somatisk helse må videreføres og følges opp. Denne er særlig viktig for å sikre en betydelig bedre ivaretakelse av de som trenger flere, langvarige og sammensatte tjenester. 

Med bakgrunn fra erfaringen med pakkeforløp i kreftbehandlingen, velger vi å se prosessen med utvikling av pakkeforløp i psykisk helsevern som en viktig kvalitetsreform som vil sikre at alle vil får den beste behandlingen raskt, helt uavhengig av geografiske variasjoner i behandlingstilbud og sosioøkonomiske forhold. Slik er det ikke i dag. Det er for eksempel slik i dag at det i Bydel Gamle Oslo gis mer medisiner til innbyggerne enn det gjøres til innbyggere med samme diagnose i vestlige bydeler. Det mangler kompetanse for å få til et kvalitativt likeverdig behandlingstilbud mange steder i landet. 

Rådet for psykisk helse ønsker med dette å spille inn det vi ser som de fire viktigste innsatsområdene de neste årene:

Styrke samtidighet i samhandling på alle nivåer

Gode tjenester er tjenester som i så stor grad som mulig gis der brukeren bor. Muligheten for å bygge opp og leve et hverdagsliv med et hjem å leve i, penger å leve av og mulighet for å knytte varige bånd med andre mennesker parallelt med at en får helse- og/eller sosiale tjenester er avgjørende for både bedring og livskvalitet. Dette krever samhandling mellom tjenester og tjenestenivåer der brukerens kunnskap og behov skal være en sentral faktor i utformingen og utøvelsen av tjenestene. 

Kommunene må sikres den tilgang til ressurser og spesialiserte tjenester som trengs for å ivareta forpliktelsene i samhandlingsreformen.

Et viktig bidrag for å få til dette i en tid der kommuner skal slås sammen til større enheter kan være å prøve ut en ordning der kommunen har ansvar for DPS-tjenesten. Samhandlingsreformen ser ikke ut til å nå sitt fulle potensiale gjennom kommunale samhandlingsavtaler, og vi har fortsatt til dels stor geografisk variasjon i tjenestetilbudet. I en tid der mange kommuner selv har ansatt f.eks. flere psykologer og har en godt utbygd psykisk helse-tjeneste, mener vi det vil være ønskelig å prøve ut om en ordning der en flytter mer spesialiserte tjenester til 1. linjetjenesten vil gi bedre og mer samhandlende tjenester til brukernes beste. Dette er ikke nødvendigvis en løsning som vil passe for alle kommuner og DPS-er, men det er viktig å tenke organiseringsmåter når en skal løse den utfordringen kommunene står oppe i der det i noen områder er så mye som 30% - 40% av henvisningene fra kommune til spesialisthelsetjeneste som avvises. Vi må sikre en bedre ivaretakelse av denne gruppen. 

Fortsatt satsing på frisklivssentraler, tilgjengelig lavterskeltilbud i kommunen for innbyggere med psykiske helseplager og et helhetlig forebyggende folkehelsearbeid der fysisk aktivitet også får en sentral plass. Som professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, Egil Martinsen har påpekt, så er det blitt en økende bevissthet om at fysisk aktivitet kan hjelpe i forebyggingen og behandlingen av psykiske helseproblemer, men fortsatt mangler en altfor stor andel av befolkningen gode tilbud i sin kommune.

Inkluderende skoleliv

Utdanning beskytter: Vi vet at utdanning er god rehabilitering for unge mennesker med psykiske lidelser. Vi vet også at utdanning beskytter mot frafall fra arbeidslivet og øker sannsynligheten for å komme tilbake i arbeid for mennesker som har hatt en periode utenfor arbeidslivet på grunn av en psykisk lidelse. Skolen er barn og unges viktigste hverdagsarena utenfor familien. Her formes deres identitet gjennom faglig læring, utvikling av sosiale ferdigheter og etablering av vennskap og opplevelse av mestring. Skolen må være et trygt og godt sted å komme til, også for barn og unge som strever faglig, som opplever ensomhet og utenforskap og for barn og unge som har det vanskelig hjemme.

Sett trivsel på dagsorden: Sosiale ferdigheter beskytter mot psykiske lidelser, og skolen er en viktig og riktig arena å oppøve sosiale ferdigheter på. Skolen kan bli enda flinkere til å bidra i bygging av helsefremmende fellesskap og vennskap. Dette får barn og unge til å trives og å føle seg verdifulle.

Det tverrfaglige samarbeidet rundt barn og unge som trenger kommunale tjenester og ekstra oppfølging må sikre samtidighet i tjenestene. Unger får det ikke bedre av at hjelpeinstanser skyver dem mellom seg. Alle må på banen der det trengs, samtidig: Foreldre, lærere, miljøarbeidere, sosiallærer, rådgivere, rektor, skolehelsetjeneste, ppt, Bup og barnevern. Alle instanser spiller en viktig rolle i en samordnet og helhetlig hjelp. 

Sikre god oppfølging av unge som står i fare for å falle ut av skolegangen, enten det skyldes manglende faglige ferdigheter, psykisk lidelse, somatisk lidelse eller feilvalg. Det er viktig å signalisere klare forventninger om at elevene er ønsket på skolen og skal være nærværende på skolen. Man må samtidig ha en strategi og plan for hvordan man skal nå fram til de som ikke møter, finne årsak og sett inn tiltak. 
Sikre et utdanningstilbud for unge voksne som trenger langvarig rehabilitering på sin vei tilbake til et hverdagsliv der de har et sted å bo, en jobb å gå til, en lønn å leve for og mulighet for å etablere vennskap og finne kjæreste.  

Inkluderende arbeidsliv

NAV-veiledere må få færre brukere å betjene, slik at de rekker å følge opp godt, både brukere, arbeidsgivere og helse. Færre brukere pr veileder hos NAV, øker muligheten til å kunne følge opp godt. Flere kommer inn i jobb og blir i jobb med oppfølgingen

Beholde ressurspersonene, som fylkeskoordinatorene arbeid og psykisk helse, fra «Strategien for arbeid og psykisk helse». De kan være pådrivere for å øke samhandling mellom NAV og Helse i fylkene. I dag vet vi at mange av ressurspersonene som ble ansatt for å sørge for dette i fylker og på NAV lokalt, nå er overlatt til «linja» og fylket, slik at det ikke er noen sentral føring lenger. NAV-veiledere etterspør kunnskap om psykisk helse og kun gjennom dette blir de trygge på at det er god tjeneste de gir.

Helsesektoren og NAV lokalt og i kommunen, må samarbeide om felles brukere. Samtidighet med behandling. Forskning og utprøving av IPS, viser at deltakelse i arbeid og utdanning parallelt med behandling er positivt for mange. Medvirkning fremmer mestring av eget liv og hindre at den psykisk syke reduseres til passiv tjenestemottaker. 

En økt satsning på det psykososiale arbeidsmiljøet, gjennom partene i arbeidslivet. Styrke arbeidstilsynet, slik at det blir mer tilsyn fremover, for å bidra til at ledelsen prioriterer dette.
Fortsatt blir for mange sykemeldt med angst og depresjon. Da må arbeidsplassen bli en arena for å sette psykososialt arbeid på dagsorden. Tilsyn er det for lite av.

Sikre høy kvalitet i spesialisthelsetjenesten

Pakkeforløp: Det må være pasientens egne mål som må ligge til grunn for det pakkeforløpet som sys sammen. Det må også være slik at det ligger en kvalitetssikret diagnostiseringsprosess til grunn for utviklingen og innholdet i pakkeforløpet. Diagnoser sier ingen ting om årsaker, ei heller om det totale hjelpebehovet.

Vi må få på plass et medisinfritt behandlingsforløp i alle helseforetakene. Dette er viktig for å kunne oppleve en valgsituasjon også når man er i alvorlig psykisk krise. 

Få en konsultasjon: Alle som henvises til spesialisthelsetjenesten bør få en konsultasjon og en spesialisert vurdering av hjelpebehov. I dag blir opp mot 40% av henviste pasienter avvist og ender opp med en liste i hånda med navnet på avtalespesialister. En spesialistutredning vil gi en nødvendig kvalitetssikring av diagnose og oppfølging i de kommunale tjenestene.

Kvalitetssikre bruken av avtalespesialister og gjøre tilbudet mer transparent. I dag finnes det ingen oversikt over ventelister eller den enkelte spesialists behandlingstilbud. 

Intensivere arbeidet for redusert bruk av tvang. De store geografiske forskjellene i antall tvangsinnleggelser tilsier at det fortsatt må arbeides systematisk for å redusere disse og bruk av tvangsbehandling og tvangsmidler. Det finnes flere gode eksempler på avdelinger som har klart dette.

Norge må starte prosessen med å utarbeide et ikke-diskriminerende lovverk knyttet til bruk av tvang i helsetjenestene.