– Selvmordsforebygging er alles anliggende

– Et viktig mål var å fjerne myter om at det er farlig å spørre om selvmordstanker. Vårt ønske er at folk skal tørre å spørre, og gi dem råd for hva de skal gjøre når det avdekkes selvmordsfare, sier Anne Silviken. Hun er psykolog og prosjektleder for «Finnmark – et selvmordstryggere samfunn». Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Fylkesmannen i Finnmark, RVTS-nord og SANKS, og har fått støtte av Extrastiftelsen gjennom Rådet for psykisk helse.

Bakgrunnen for prosjektet er de høye selvmordsratene i Finnmark fylke. Finnmark hadde i tidsperioden 1996-2006 en gjennomsnittsrate på 16 per 100 000, mens hele landet hadde en selvmordsrate på 12 i samme tidsperiode. Finnmark har dermed den høyeste raten av alle fylkene i landet for hele 11-årsperioden. Den nedgangen man har sett i Norge fra toppåret 1988 med en rate på 16 per 100 000 til en rate på rundt 12 per 100 000 de siste tiårene, har man ikke sett i Finnmark.

– Det er nødvendig at kommunene er bevisste på at selvmord er et samfunnsproblem. I flere bygder her i fylket har man erfart selvmordsclustere. Selvmordsproblematikken slår hardt inn i lokalsamfunnene, og enkelte kommuner har arbeidet aktivt med å forebygge selvmord, sier Anne Silviken.

Lokal forankring

Det er viktig at det selvmordsforebyggende arbeidet er lokalt forankret og at man har tiltak som er tilpasset den aktuelle kommunen. Prosjektet hadde som motto at selvmordsforebygging er alles anliggende, og at det nytter med selvmordsforebyggende arbeid i lokalmiljøet. Silviken legger vekt på at man må involvere flere aktører, og mener i tillegg det er gunstig å få til et samarbeid med andre kommuner.

Ett av målene med prosjektet var å øke kunnskapen og bevisstheten i den generelle befolkningen i Finnmark. Derfor ble det arrangert, i samarbeid med kommunene, folkemøter med foredrag av fagpersoner i prosjektet. Kommunene fikk selv mulighet til å velge tema til folkemøtene og hva de spesielt ønsket oppmerksomhet om. For eksempel har det blitt arrangert folkemøter der temaene var selvmordsproblematikk blant ungdom, rus og selvmordsproblematikk samt forebygging av selvmord.

Et annet mål var å arrangere kurset «Førstehjelp ved selvmordsfare» (VIVAT selvmordsforebygging) i utvalgte kommuner i Finnmark. Totalt har 250 personer tatt kurset i løpet av prosjektperioden (2013-2014). Målgruppen for kurset var voksne (18 år og eldre) i kommunene som enten er personer som gjennom sin jobb kan møte selvmordsnære, for eksempel lærere, helsearbeidere, trenere og lignende, eller andre voksne i kommunene som er interessert i temaet og vil være en ressursperson i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Mediene må med

En viktig målsetting var å involvere mediene i prosjektets arbeid, med utgangspunkt i erfaringer med at mediene kan spille en viktig rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Erfaringene fra prosjektet er at mediene er interessert i temaet og behandler det klokt. Silviken beskriver samarbeidet som konstruktivt, godt, og preget av gjensidig respekt.

– Vi har bidratt, lest gjennom artikler og spilt på lag, sier Silviken.

Det er observert sammenhenger mellom omtale av selvmord i medier og økninger i selvmordstilfeller i lokalsamfunn. Derfor har man en selvmordsparagraf (4.9) i medienes vær varsom-plakat, der det advares mot å nevne spesifikke selvmordsmetoder og andre forhold som kan utløse selvmord.

Mer forskning

Silviken sier det i norsk kontekst har vært lite forskning på effekt av selvmordsforebyggende tiltak. Det er vanskelig å evaluere hvis død er målepunktet.

– Vi vet lite om hvem som har tatt livet sitt i Finnmark. Vi trenger derfor forskning slik at vi kan fremskaffe kunnskap om bakgrunnen og livssituasjonen til de som har tatt livet sitt, sier Silviken.