Tvilens nådegave

Hva er riktig å gjøre? Hva er «det rette»?

(Foto: Paal Audestad)

I noen situasjoner i livet er ikke disse spørsmålene så vanskelige. Det er riktig å betale skatt, og det er det rette å trøste et barn som har fått skrubbsår på knærne. Alternativene framstår ikke som egentlige alternativer.

Om man skal flytte sammen med kjæresten sin eller hvilken utdanning man skal velge, er større spørsmål. Hva man velger, vil ha store konsekvenser for hvordan livet arter seg videre. Om man velger rett eller feil, er det derimot vanskelig å si før etterpå. Med disse valgene er det også sånn at det faktisk går an å velge på nytt dersom det opprinnelige valget skulle vise seg uheldig eller rett og slett feil.

I livet står man overfor valg hele tiden. Enkelte valg kan være svært store med konsekvenser i størrelsesorden liv og død. Hva et rett valg er, hender det at man ikke vet før etterpå. Etterpå er når det enten har gått fint, eller når det har gått galt.

Hvis det går galt, er det etterpå lett å tenke at man skulle handlet på en annen måte. Hvis man bare hadde gjort noe annet, så hadde kanskje resultatet blitt annerledes. Men kanskje hadde det ikke det. Saken er at det får man aldri vite.

En situasjon jeg vet mange mennesker har stått i, både i privatlivet og for eksempel i arbeid som helsepersonell eller frivillig, er i møtet med et menneske som har et ønske om å ta sitt eget liv. Som helsepersonell har man et juridisk ansvar for å redde liv, men også som privatperson vil tanken om å redde liv være sterkt forankret i samfunnets normer om hva som er det rette å gjøre. Men alle har også et ansvar for å respektere andre menneskers valg og selvbestemmelsrett. Som helsepersonell skal man se til at et ønske om å ta sitt eget liv ikke er basert på en dyp depresjon eller som et resultat av at man for et øyeblikk har mistet kontakten med virkeligheten, slik at alt fortoner seg uutholdelig der og da på grunn av forbigående følelser.

«Tvilen kan ikke være en fiende som skal bekjempes. Da blir man utslitt.»

Hvis man i møte med en annen skulle komme fram til at den man møter, verken er deprimert eller uten kontakt med virkeligheten, hva er da det rette å gjøre? Er det riktig å la den andre forlate stedet dersom det er det han eller hun vil, med den risiko at personen også velger å forlate livet? Da redder man ikke liv, men respekterer den andres selvbestemmelsesrett over eget liv. Er det riktig å holde den andre tilbake på nødrett og kanskje til og med sørge for å få den andre innlagt i sykehus mot sin vilje? Da redder man liv, men respekterer ikke den andres ønske eller rett til selv å velge.

Hvis den andre dør, kan man som helsepersonell møte tilsynsmyndigheter etterpå som spør: Kunne dødsfallet vært forhindret? Ja, det kunne det, vil svaret være. Som menneske vil man ofte i lang tid etterpå tenke at man kunne ha «gjort noe». Hvis personen blir holdt tilbake, endrer mening etterpå og så takker for tilbakeholdelsen, eller at hen ble hindret på annen måte – var det da rett? Og hvis personen fremdeles ønsker å dø og vil benytte sin rett til det, da har man med de beste intensjoner handlet i strid med respekten for den andres valg. Er det rett?

Rett og galt i denne sammenhengen blir ikke objektive sannheter som betaling av skatt eller fartsgrenser. Det rette er subjektivt. Det rette er en relativ og påvirkbar størrelse. Min framstilling av kompleksiteten er selvfølgelig langt fra fullstendig, men kan illustrere noen overveiinger.

I medisinens verden står man hele tiden overfor situasjoner hvor det ikke er så klart hva som er rett, og hva som er galt. Ofte er tidsfaktoren av stor betydning. Det er ikke tid til å overveie for og imot i det uendelige. Avgjørelser må tas. Det finnes sjelden en fasit. Også som medmenneske og borger i samfunnet vil det dukke opp vanskelige situasjoner hvor valg må tas der og da. Man vil ofte være i tvil. Skal man stå i slike situasjoner, eller være i arbeid som krever liv-og-død-avgjørelser hver dag et helt liv, må man lære seg å leve med tvil. Tvilen kan ikke være en fiende som skal bekjempes. Da blir man utslitt. Tvilen må være en følgesvenn om ikke en venn. Det er dessuten mye bra med tvil også. En dansk venn fortalte meg at i Danmark sier man om de skråsikre at de ikke ejer tvivlens nådegave.

Skråsikkerhet er sjelden bra. Fleksibilitet og tilpasningsdyktighet er egenskaper vi verdsetter hos andre mennesker. Det er fint å ha evnen til å skifte mening når bedre argumenter dukker opp. Det er en god egenskap å undre seg. Det er imponerende å klare å leve godt i tvilen. Tvil motiverer i beste fall til samarbeid og åpenhet for andres synspunkter.

Det er fint å ha tvilens nådegave. •