- Nå vil jeg gripe fatt i livet

Adrian Pracon lever tilsynelatende godt med minnene om en av de verste massakrene i fredstid. Men hele livet ble snudd på hodet, og han hadde trådt inn i noe han ikke kjente. 

(Foto: Paal Audestad)

- Det er et bilde jeg har funnet tilbake til som ble tatt av en fotograf der ute, og det er akkurat slik jeg husker det. Jeg gir en klem til en av de andre som også hadde vært i Informasjonen, mens en ambulansearbeider tar meg i armen og prøver å få meg inn i en bil. Jeg husker følelsen av at nå kunne jeg ikke lenger være del av det som skjedde videre.  

Det fins andre bilder fra Utøya. Men nesten ingen har sett dem. De ble aldri publisert. De var for sterke.
Adrian Pracon trenger ingen bilder. Han har dem i hodet. Hele tiden.
Første bilde: Terroristen går rett forbi Adrian og nærmer seg noen jenter. Plutselig trekker han opp pistolen og skyter dem rett ned.
Andre bilde: Adrian har lagt på svøm mot fastlandet, men skjønner at han ikke vil klare det. Han snur. Det er når han får fast grunn under føttene igjen, at han ser Anders Behring Breivik komme ut av skogen.
- Han roper ut at han skal drepe oss alle, at vi alle skal dø. Så løfter han geværet og begynner å skyte ut i vannet. Han senker geværet, løfter det igjen og sikter på meg. Jeg roper så høyt jeg kan: Nei, ikke skyt! Plutselig snur han og går inn i skogen igjen.
Tredje bilde: Adrian ligger dekket av en jakke nede ved vannet. Han hører skudd og ser hva som skjer med et halvt øye.
- Mange løper ut i vannet og blir skutt i ryggen – noen av dem flere ganger. Jeg holder pusten for ikke å bli oppdaget; prøver å få hjertet til å stoppe. Det banker så høyt, og jeg er redd for at han kan høre det. Det ligger mennesker over alt. Noen spiller døde, men mange er også døde. Han går rundt og skyter folk i hodet for å forsikre seg om at de faktisk er døde.
Deretter – et vanvittig høyt smell med en langvarig pipelyd etterpå. Og noe som kjennes som et knips i ryggen. Det er det siste han merker før han ser massemorderen forsvinne inn i skogen. Adrian er skutt.
En massemorder og hans offer. Hvordan lever man med minnene om en av de verste massakrene i fredstid noen sinne, noe sted?

Å skrape i såret

Tilsynelatende bra. Adrian Pracon er i full gang med en bachelor i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole. Til høsten reiser han – i hvert fall håper han på det – til England for å studere videre. Han har flere venner som bor der.

Han drikker kaffe. Løfter litt på koppen og sier det var akkurat det han trengte. Han har en klokke på armen, en smartklokke som viser hvordan han har sovet natten før. Det er derfor han vet at han bare har sovet to timer denne natten.
Risp litt i overflaten, og alt velter fram. De siste årene har vært en runddans i hjelpeapparatet med psykologer og psykiatere, samt en innleggelse på akutt-psykiatrisk i Skien.
Tilbake fra Utøya ble han møtt av et hjelpeapparat som tilbød … veldig lite. En time hos psykolog på 45 minutter og så ut igjen. En time uka etter, også på under en time. Han kaller det «å skrape litt i såret». Det hjalp ham ikke i det hele tatt.
En søknad om innleggelse på Modum Bad ble rett og slett forlagt. Det hadde skjedd en feil, og den var ikke blitt sendt inn.
- Over et år etter massakren, høsten 2012, tok jeg kontakt med fastlegen og spurte hvordan det gikk med søknaden om innleggelse. Hun sa det hadde skjedd en feil, og at den aldri var blitt sendt inn. Da raste alt sammen. Jeg ble satt på antidepressiver uten noen videre oppfølging.
Rett før jul 2012 skjønte han at det ikke bar lenger.
- Jeg fortalte fastlegen at jeg ikke trodde jeg ville klare å holde meg i live. Jeg kunne ikke kontrollere det lenger – det føltes som en lettere utvei bare å gjøre slutt på det.

«Jeg var så sint mange ganger. Men det var jo det vi ikke skulle være.»

Feil spor

Noe hadde gått galt for en av de overlevende fra Utøya. Kanskje penset det over i feil spor da han ble kjørt av gårde, vekk fra vennene sine, så fort han nådde fastlandet den 22. juli 2011.
- Noen prøvde å legge meg på en båre, men det ville jeg ikke. Jeg ble sendt videre opp mot hovedveien, der jeg støtte på flere venner. Det er et bilde jeg har funnet tilbake til som ble tatt av en fotograf der ute, og det er akkurat slik jeg husker det. Jeg gir en klem til en av de andre som også hadde vært i Informasjonen, mens en ambulansearbeider tar meg i armen og prøver å få meg inn i en bil. Jeg husker følelsen av at nå kunne jeg ikke lenger være del av det som skjedde videre.
Han har bare godt å si om det som møtte ham på Ringerike sykehus. Et effektivt hjelpeapparat var stablet på beina på rekordtid. «Vanvittig koordinert», er ordene Adrian bruker. Han fikk et armbånd der det sto RS KATASTROFE MANN 04 og ble varmet opp.
Og så kom reaksjonen.
– Jeg måtte dopes ned om nettene for å få sove. Og så ble jeg helt ustoppelig. Det var aldri et spørsmål om å si nei når journalister og andre ringte, for da hadde jeg i hvert fall noe å gjøre. Hele livet var snudd på hodet, og jeg var trådt inn i noe jeg ikke kjente.
Manien holdt ham i gang. Det var først da livet vendte tilbake til det mer normale, at det begynte å «klikke» psykisk for Adrian. Det er hans egne ord.
- Jeg var jo på jobb igjen dagen etter at jeg ble skrevet ut av sykehuset. Partikontoret var et kaos med mye folk og organisering. Det var ikke bare valget, vi skulle jo først og fremst delta i en rekke begravelser. Og valget kunne ikke utsettes. Det ville bety at terroristen «vant.»
For Adrian ble det for mye. Han ble sykemeldt i to uker.
Det var høsten 2011. Han har ikke hatt en hundre prosents arbeidsdag siden.
- Jeg begynte å visualisere at kulen hadde truffet meg i hodet, og at det kanskje hadde vært en lykkeligere slutt. Jeg ble innlagt på akutt-psykiatrisk i fire uker og kom til en fantastisk psykolog som hadde masse erfaring med traumer. Men så flyttet jeg til Oslo og var tilbake til den samme sårskrapingen tre kvarter en gang i uka.

Møtt av det politisk korrekte

Adrian Pracon er ingen barrikadestormer. Han forteller med lavmælt stemme og nøkterne ord. Men han legger ikke skjul på at han mener Utøya-massakren skulle ha vært taklet på en helt annen måte.
- Reaksjonene mine var jo høyst naturlige, sier han. - Noen av dem kunne vært mildnet, og noen kunne vært unngått helt. Hvordan vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg gjerne skulle ha sett litt mer organisert hjelp. Med så mange berørte i hele landet burde dette vært organisert veldig mye bedre.
Adrian var en av dem som takket nei til hjelp mens han lå sykehuset. Han var ikke klar, sier han.
-Terskelen for å be om hjelp er jo ofte høy. Men det er når man ber om hjelp og opplever å ikke få det, at det blir virkelig ille. Alt ansvaret ble liksom skjøvet tilbake til meg, og det taklet jeg ikke.
- Kontrasten fra et så velfungerende apparat som tok imot meg på sykehuset, til … det er kanskje for sterkt å bruke ordet totalsvikt. Men det var mye som gikk galt i tiden etterpå.
Nasjonen sørget og minnet, mens Adrian fortsatt var på sykehuset i dagene etter massakren. Han ville være med på det, han ville så sterkt være med på det at legene skjønte de ikke ville klare å holde ham tilbake. Med noen sterke piller i en konvolutt bega han seg ut i samfunnet igjen.
- Noen kalte det sorgprosess. Vi som kom fra Utøya, opplevde det kanskje mer som en oppreisning. Men så ble vi møtt av denne politiske korrektheten. Vi kunne ikke være sinte. Vi kunne ikke være berørt. Vi skulle helst ikke være ofre heller. Noen kalte oss Utøya-ofre, eller terrorofre, men vi ble veldig fort «overlevende.»
- Jeg var så sint mange ganger. Men det var jo det vi ikke skulle være, så følelsen av sinne ble fulgt av en følelse av skyld. Det var ikke rom for den naturlige responsen som kroppen krever. De som satt inne med sinne, frustrasjon og raseri, ble nødt til å holde igjen.
Adrian var blant de overlevende som fikk stille spørsmål til justisminister Knut Storberget etterpå. Det var flere som spurte hvordan justisministeren hadde det.
- Det var langt fra det jeg ville vite. Jeg ville ha sannheten. Jeg ville stille ham til ansvar, ville at han skulle ta det ansvaret. Det gjorde han også. Han trakk seg dagen etter.
Sinnet satt i. I november 2011, bare måneder etter massakren, var Adrian Pracon til stede under et fengslingsmøte i Oslo tingrett. Han satt i et tilstøtende rom og så terroristen i en direktesending som ble vist der. Dagen etter slo han ned to personer han ikke engang kjente utenfor en pub i Oslo. Han fikk strafferabatt for terrortraumene og ble idømt 180 timer samfunnstjeneste.
- Jeg husker det ikke, sier Adrian enkelt. – Det svartnet for meg. Jeg tenkte: Hvis jeg er i stand til dette, så er jeg kanskje en fare for samfunnet. Det var mye på grunn av den hendelsen at selvmordstankene dukket opp.

«Det var aldri et spørsmål om å si nei når journalister og andre ringte, for da hadde jeg i hvert fall noe å gjøre.»

Med hjertet mot steinen

Han har ikke klart å legge Utøya bak seg. Raseriet er der fortsatt. Han drømmer. Han drømmer at det er Adrian Pracon som har våpenet, at det er ham som har til oppgave å forsvare de andre ungdommene. Han drømmer at han lar følelsene ta overhånd, og at han faktisk skyter Anders Behring Breivik.
Det er drømmer. Ute av drømmene sier han med et lite smil at lynsjing selvfølgelig ikke er noen utvei, men at det var de tankene mange av ofrene satt med.
- Han ble tatt fra oss og brakt inn i rettssystemet, sier Adrian. – Vi fikk ikke noe å være sint på.
I dag er Adrian ute av hjelpeapparatet. Han vet ikke hvem han skal ringe hvis livet faller sammen igjen. Men han prøver å samle sammen det knuste selvbildet, plukke sammen bitene og begynne på nytt.
Historien hans har blitt bok også: Hjertet mot steinen. Tittelen gjenspeiler det som skjedde denne dagen.
- Det var den intense hjertebankingen jeg prøvde å hysje ned der jeg lå mot steinen og holdt pusten mens riflen ble ført mot hodet mitt. De få sekundene som fikk all verdens betydning, hvor både jeg og gjerningsmannen forsøkte å sette en stopper for hjerteslagene.
Arret etter massakren vil alltid være der. Både det fysiske og det mentale. Men nå er det noe annet som er viktigst for Adrian. Han vil tilbake. Den tidligere fylkessekretæren i Telemark AUF har engasjert seg i studentpolitikk ved høyskolen. Han håper han kan gjøre seg nyttig i samfunnet etter endte studier, men har ikke bestemt seg på nøyaktig hvilken måte.
Han kaller det å gå tilbake i sine egne fotspor – vende tilbake til det han var før terroren gjorde ham til offer.
- Nå er det livet jeg ønsker å gripe fatt i, sier han. •