Behandling: Møter stengte dører overalt

I mer enn fem år har Maria Wold søkt helsehjelp for psykiske plager. Selv om hun har henvisning fra lege, har hun møtt stengte dører hos psykologer, distriktspsykiatriske sentre og spesialisthelsetjenesten.

Bilde av Maria Wold

Ring selv

- Hos fastlegen fikk jeg en henvisning i hånda og beskjed om at jeg måtte ringe rundt for å finne en ledig spesialist, sier Maria Wold.

(Foto: Karina Gravdahl)

– Nå går jeg på det tiende året med angst, depresjoner og søvnproblemer, forteller Maria Wold (26).  

– Jeg burde egentlig hatt hjelp allerede i videregående. Jeg ble heller ikke plukket opp da jeg droppet ut av skolen. Jeg var borte i månedsvis, jeg var bare så deppa og klarte ingen ting. Men det var ingen som tok kontakt. To ganger sluttet jeg på videregående, men det eneste jeg møtte, var stillhet.
I 2012 flyttet hun til Bergen. Først da begynte hun aktivt å søke den hjelpen hun visste at hun trengte. Det er fem år siden.
Kanskje er hennes historie symptomatisk for hva som møter unge som sliter med å takle livet. Maria Wold tok selv kontakt med Psykisk helse, for å sette søkelys på hvor vanskelig det er å få hjelp.
– Jeg ble sendt til en studentpsykolog og fikk beskjed om å skrive en søvndagbok og komme tilbake en måned senere. Det hjalp meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde tolv timer hos en studentpsykolog, men han var ikke spesialist på noe, og det endte med at jeg klappet helt sammen. Da gikk jeg til fastlegen min, som henviste meg til distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Bergen. Det gikk måneder før jeg fikk en time der, sier Maria.
Da hun fikk det, i 2014, viste det seg at spesialisten som kunne ha hjulpet henne, var sykmeldt. Hun fikk en psykolog, men ingen reell hjelp og ingen diagnose.

Ingen automatisk overføring

Året etter flyttet Maria tilbake til Oslo.
– Jeg håpet jo at jeg kunne komme inn på distriktspsykiatrisk senter i Oslo via senteret i Bergen. Men da jeg ringte til DPS i Bergen, sa de bare at mitt forhold til dem var avsluttet, og at de ikke kunne hjelpe meg videre. Det endte med at jeg tok kontakt med studentpsykologene igjen, men der traff jeg bare en som ikke kunne hjelpe meg fordi jeg trengte en spesialist. Neste besøk var hos fastlegen, og der fikk jeg en henvisning i hånda og beskjed om at jeg måtte ringe rundt for å finne en ledig spesialist. I løpet av det neste året sendte jeg fem forespørsler til aktuelle psykologer, men fikk enten ikke svar eller negative svar fra alle sammen.
Maria oppdaget et annet problem på veien til hjelp: Hun fikk bare en originalhenvisning, og det var ikke lov å ta kopi. Det betydde at hun først måtte sende henvisningen ett sted, og så vente til den kom i retur. Noen ganger kom den ikke i retur i det hele tatt.
–    Jeg var ganske dårlig på det tidspunktet – bare satt og grinte og klarte ikke mobilisere kraft til å ordne alt selv. Fastlegen kunne ikke hjelpe meg, jeg ble avvist når jeg ringte og følte jeg stanget hodet fullstendig i veggen.
I november i fjor fikk Maria time hos en psykolog som kanskje kunne hjelpe henne. Etter seks ganger ble han langtidssykemeldt. Så var det å begynne på rundgangen igjen.

Har prøvd alt

De siste fem årene har Maria Wold vært på psykiatrisk legevakt, prøvd bydelspsykologer – det går ikke hvis man ikke bor i den bydelen – brukt antidepressiver, hatt kontakt med psykiatrisk akuttavdeling og hjelpetelefonen – alt uten resultat.
– Jeg ble spurt om jeg hadde prøvd å ta mitt eget liv, sier hun. – Da jeg svarte nei på det, fikk jeg beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg.
I lange perioder har hun bare sittet hjemme og grått. Hun er kontinuerlig deprimert, hyperventilerer og har angst. Hun vet ikke hva som feiler henne, for hun har ingen diagnose. Hun vet hun er deprimert, men har begynt å lure på om det kan være noe mer.
– Det var først da jeg antydet at jeg kanskje var bipolar, at det begynte å skje noe. Den tredje legen jeg prøvde, sendte en henvisning til DPS, og jeg fikk en time i desember. Den falt på samme dag som jeg hadde eksamen, men de kunne ikke endre timen. Jeg måtte begynne på nytt igjen.
Maria har en bachelor i geologi, studerer ved praktisk-pedagogisk utdanning og har en 40 prosent undervisningsjobb.
– Det betyr at jeg kan møte opp til timer hver morgen, hver kveld og to hele dager i uken, men de klarer ikke å tilby behandling tilpasset det. Selv når man har kontakt med hjelpeapparatet, er alt fryktelig usikkert, sier Maria. •