Bare å gjøre det

Det er bare å gjøre det. Bare å bestemme seg, sier eksperten på radioen.

Illustrasjon av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)

Han har forsket på selvdisiplin og ytelse og praktiserer visst begge deler selv. Ifølge eksperten bruker vi ekstremt mye krefter på å diskutere med oss selv, alt fra hva vi skal ha på oss om morgenen, til om vi skal gjennomføre det vi egentlig har satt oss fore. Vi er vår egen verste sabotør: For trenger vi egentlig å trene i dag? Føler vi oss ikke litt sjabre?  Og kan vi ikke unne oss det kakestykket (og ett til når vi først er i gang)? Den slankingen kan vel vente en uke til.

Og så sitter vi der dagen etter og er misfornøyde med oss selv: «Jeg mangler stayerevne. Nå sluntra jeg unna, igjen. Det er ikke noe tak i meg. Hvorfor er andre så disiplinerte, og ikke jeg?»
Her er det at eksperten kommer inn og har en løsning. Det gjelder å programmere seg, eller snarere omprogrammere seg, slutte med alle disse indre «om og men»- diskusjonene og stake ut en kurs. For hvordan tror vi ellers at enkelte kommer til Nordpolen eller blir best på ski eller får toppjobben?  Jo, de vet hvor de vil, setter seg et mål og holder seg til planen. «Stick to plan». Det koster selvsagt en del krefter i begynnelsen. Ja også underveis. Men gevinsten er at disiplinen etter hvert  blir inkorporert, et mønster som setter seg i hodet og kroppen. Til slutt går det nesten på autopilot.
Så da er det egentlig bare å komme i gang med omprogrammeringen. Starte jobben med å få mer ut av resten av livet. Inspirert av eksperten begynner jeg med noen besvergelser: «Jeg er en som står opp halv sju hver morgen og aldri ligger og drøyer med mobilen på snooze-funksjon.  Jeg er en som trener fast mandag, onsdag og fredag, uten å stille spørsmål ved det. Jeg er en som jobber konsentrert, får unna de viktigste oppgavene og ikke lar meg distrahere av mail, Facebook eller alt som stikker hodet innom. Jeg er en som får ting gjort!»
Jeg kjenner straks at det indre bildet jeg har av meg selv, begynner å endre seg. Den omprogrammerte utgaven av meg selv trer fram; tydelig, forutsigbar og med en klar retning. Et glimt inn i en ny og bedre versjon av meg selv. Men så er det plutselig noe som skurrer, som ikke stemmer, som kjennes veldig feil. Det blir bråstopp, krasjlanding. For den nyprogrammerte versjonen kjennes jo ikke som meg, eller som dem jeg liker å omgi meg med. Jeg liker jo vegrerne, tvilerne, observatørene, livsnyterne, de sosiale dyrene. Jeg liker jo de som blir så opptatt av det som skjer akkurat nå, at de lar alle planer fare. Jeg liker jo de som kjenner en sann glede ved å avlyse treningen og bli på sofaen under pleddet og kose seg ekstra nettopp derfor.  Andre kan dra til Nordpolen. Det er bare å gjøre det! •