Velger livet

– Jeg skulle ønske kvinner kunne få oppleve suksess uten å skamme seg over det samtidig. Jeg skulle ønske jeg klarte å si: Jeg er skikkelig stolt over meg selv!

Gine Cornelia Pedersen

må vinne

- Man skal være sykt god. Man har ikke gjort det før man er best, sier forfatter og skuespiller Gine Cornelia Pedersen.

(Foto: Paal Audestad)

Gine Cornelia Pedersen klemmer en plastflaske med honning så en gyllen stråle spruter ned i tekoppen, lenge. Det er iskaldt ute, Gine er høygravid. Hun er innpakket i ulltøy, bildene må tas inne. Barnet er ventet tidlig i februar.

– Men han er ferdig. Han kan komme når som helst nå, sier hun og stryker over magen.
– Vet du kjønnet?
– Det er en gutt. Jeg så det på skjermen. Innspillingen av «Ung lovende» holdt på ut juni, jeg var gravid da. Jeg har hatt flaks og ikke vært kvalm. Jeg har jobbet i hele svangerskapet.

Populær serie

«Unge lovende» er den mest sette tv-serien på NRKs nettside, ble det nylig opplyst. Gine Cornelia Pedersen synes selvfølgelig det er veldig hyggelig. Hun spiller Nenne i serien, som er servitør og som skal skrive ferdig en roman innimellom alt annet.

– Siri og jeg har vært veldig gode venninner i mange år. Vi har kjent hverandre i ti år omtrent, forteller Gine.
Siri Seljeseth er skaperen av serien, og spiller selv rollefiguren Elise. «Unge lovende» fikk svært gode kritikker, også fordi unge kvinner har hovedrollene. – Befriende! skrev anmelderen i Adresseavisen.
– Det er mye bra norsk tv-drama, thrillere blant annet, men ikke så mange hverdagslige serier. Jeg tror veldig mange kjenner seg så igjen i «Unge lovende», sier Gine.

«Livet skal bli bra
En dag skal alt bli bra
En dag
Når jeg blir stor
Skal alt bli bra
Jeg skal stå på en scene
Jeg skal ha en lyskaster på meg
Alle skal se at jeg er vakker, talentfull og flink til både det
ene og det andre
Jeg skal vinne en pris
Jeg må vinne en pris»

Linjene over er fra debutromanen «Null», som Gine Cornelia Pedersen altså fikk en pris for. Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hun fikk den da hun var 27 år.

– Å bli forfatter har vært en årelang drøm. Jeg begynte å skrive på «Null» da jeg var 25, og tenkte på det som et spennende eksperiment. Ni måneder tok det å skrive romanen, like lenge som et svangerskap, sier hun og smiler litt.
– Under prisoverrekkelsen leste jeg fra boka, og tok med det partiet om å vinne en pris. Mange føler de må vinne noe. Det er så mye oppmerksomhet rundt det å være best. Man skal være sykt god. Man har ikke gjort det før man er best. Å være middelmådig gjelder ikke lenger.
Haken hennes er framskutt.
– Jeg er født med et sterkt konkurranseinstinkt, selv om det ikke har vært noe jeg har villet innrømme. Var det skirenn, så ville jeg bli nummer én.

Nesten ledd av

Hun er født i Oslo, og familien flyttet til det lille stedet Lunde i Telemark da Gine var 11 år.

– Jeg skrev mye dagbok. En dag spurte læreren hva vi ønsket å bli. Det føltes nærmest som å bli ledd opp i trynet da jeg svarte forfatter. Det var ikke et yrke, fikk jeg beskjed om. Det er som å være astronaut, på en måte, noe bare et fåtall blir. Jeg slo det fra meg med en gang.
– Hvordan var det da å få en så flott pris?
– Det var så hyggelig, på en uforbeholden måte. Prisen henger på veggen hjemme. Det var sterkt at noen så boka på dens egne premisser og leste den med hjertet.
Nå skriver hun et teaterstykke i regi av Den unge scenen på Det Norske Teatret.
– Når er deadline ..?
– I april. Å være småbarnsmor, skuespiller og forfatter kombinerer seg selv, tror jeg. Jeg kan jo jobbe ved et teater selv om jeg er forfatter. Jeg vil alltid finne tid til å skrive, også som småbarnsmor.
Hun setter det brune blikket i meg.
– Har du måttet høre på mange historier om fødsler og slitsomme baby-faser nå mens du har vært gravid?
– Jeg har hørt på mange meninger om hvordan det kommer til å bli. Alle ønsker jo å rettferdiggjøre sin egen kamp, sier hun.

Gine Cornelia Pedersen

Kidnapper et barn i tv-serien

- Scenen gir et fint bilde på hvordan noen kan oppfatte noe som helt normalt, selv om andre ser at man virkelig er ute å kjøre, sier Gine Cornelia Pedersen..

(Foto: Paal Audestad)

Historien brant

«Et bombekrater av en roman, som å lytte til en punkrock-singel,» skrev en anmelder om «Null». Romanen, som har form av et langt dikt, handler om en ung jente som lever et vilt liv fylt av rus, psykiatri, sex, galskap.

– Historien kom fra et sted som brant inne i meg. For meg handlet det mye om å ikke være redd for det som kom ut. Jeg har sider som mange kjenner seg igjen i. Jeg har levd med en følelse av å bli gæern på et visst tidspunkt i livet. Du er ferdig med oppveksten og skal bli voksen, og lever i en grenseløs, sprø tilstand. Slik kan det være å bli 20 år. Du må lage deg en identitet. På en eller annen måte er det traumatisk.
Et sted i «Null» skriver hun: «Jeg absorberer alt uten filter.» Har hun det slik?
 – Nå har jeg bygd opp et forsvar. Men da jeg var yngre, hadde jeg det slik. Jeg hadde blant annet en veldig sterk dødsbevissthet. Nå vet jeg at jeg kan være veldig åpen og dermed for grenseløs. Som kunstner kan man gå til grunne i det. Jeg velger livet. Jeg vet at jeg kan prestere bra selv om jeg har det bra. Det visste jeg ikke før. Da trodde jeg at jeg måtte lide for kunsten. Men det holder å ha tilgang på følelsene.

En helt vanlig jente

– Din rollefigur i «Unge lovende» skal bli forfatter, men hun blir innlagt i psykisk helsevern til slutt?

– Nenne romantiserer kanskje litt den lidende kunstneren. Det tårner seg skikkelig opp for henne, hun er så presset av det at noen vil gi henne sjansen til å vise hva hun kan. Hun overpresterer helt til det rabler for henne. Hun holder så mye inne, hun er en mye mer innadvendt type enn meg.
– På slutten av serien kidnapper hun et barn, og det ser så tilforlatelig ut?
– Ja, hun er servitør i et selskap og blir snakket til av barnet i familien, som kjeder seg. Hun tar med den lille jenta på biltur. Det er ment som en lek. Scenen gir et fint bilde på hvordan noen kan oppfatte noe som helt normalt, selv om andre ser at man virkelig er ute å kjøre.
– Er dette noe du kjenner igjen fra ditt liv?
– Jeg kjenner veldig igjen følelsen av å bli overveldet. Jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet «Null» uten å ha kjent på de samme tingene sjøl. Samtidig var det viktig å behandle en rollefigur som Nenne med respekt. Jeg var redd for å overspille. Det vi kaller psykisk sykdom gjelder veldig, veldig mange, men de kommer ikke inn i systemet. De har det sånn som de som er innlagt, men de unngår stempelet fordi de holder seg unna helsevesenet. Psykiatri-stempelet er så innmari stigmatiserende.
Gine tar en slurk te.
– Nenne er en helt vanlig jente. Hvis folk kjenner seg igjen i henne, er det veldig bra. Da skjønner folk kanskje at man ikke trenger å være spesiell for å få psykiske problemer.

Bare være

– Kvinner før dere kjempet for at dere skal kunne leve frie liv, men mange unge kvinner lever i et slags lydighetsfengsel?
Gine tenker seg litt om før hun svarer.
– Jeg er nok blitt mer opptatt av feminisme i det siste. Før støttet jeg opp om kvinnefiendtlige holdninger. Å være feminist var ikke kult da jeg var yngre. – Hun gnåler så fælt, sa vi om feminister. Man ble lett sett på som en kjerring. Jeg dyrket det maskuline og var bare venner med gutter, forteller Gine.
– Men nå tenker jeg at det kan være vanskelig å være en vellykket kvinne. Jeg minimerer min egen suksess. Kjæresten min, som også er skuespiller, kommer hjem fra jobb og er kjempestolt: «I dag naila jeg det! Jeg naila det!» roper han. Hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Hvorfor kan ikke jeg være kjempestolt? Mange av venninnene mine har det sånn også.
– I dag skal man være uperfekt. Det er kanskje en fordel, eller er det bare en ny gimmick?
– Å, kan ikke folk bare være seg selv! Hvorfor henge seg opp i alt hva man skal være?
– Norsktimene hjemsøkte meg da jeg drømte om å bli forfatter. Jeg trodde jeg måtte skrive en slags stiloppgave, eller en novelle. Det var en befrielse å skjønne at jeg kan skrive som jeg vil. Jeg hadde ikke opplevd svangerskap da jeg skrev om Solveig i min siste roman. Nå har jeg opplevd det også.
Fire ganger søkte hun teaterskolen før hun kom inn.
– Jeg har alltid hatt som mål å bli skuespiller. Det var en kjempehøy terskel for meg bare å søke Teaterhøgskolen, så jeg var veldig nervøs på opptaksprøven. Jeg fikk det til, men jeg merket at det ikke var nok. Jeg kom ikke inn. Året etter søkte jeg på nytt, og året etter det. Fjerde gangen kom jeg inn. Før den siste opptaksprøven tenkte jeg at jeg må bare gjennomføre det, men jeg hadde bestemt meg for at det var siste gangen jeg søkte, og at jeg ville gjøre det på min måte. Jeg gikk inn i det på en mer kompromissløs måte enn før. Da kom jeg inn.
– Hva levde du av i de årene du ikke kom inn?
– Jeg var servitør, sånn som Nenne. Frilans catering-servitør i begravelser. Og hovmester i bryllup. Og så spilte jeg noen roller på Studentteateret. Jeg gikk på audition hele tiden. Og i terapi, i kognitiv terapi, i noe som kalles psykosyntese. Der lærte jeg å akseptere alle sider ved meg selv, og at det ikke er så farlig.
Gine stryker seg over magen igjen.
– Jeg har aldri vært på Blindern, men jeg har venner som har fortalt at man kan bli gal av eksamensangst. Hvis du skal inn på psykologstudiet, må du ha A på alt hvert eneste år. Hvorfor skal vi presse oss selv så innmari langt? Jeg vil heller gjøre ting på min måte. Livet mitt er viktigst. Kanskje må jeg slå meg til ro med at jeg har en jobb og et levebrød? Kanskje må det være nok?

Ubalansen

Hun tar opp en liten krukke og stryker leppepomade på leppene.

– Hver dag føler jeg meg så dekadent når jeg diskuterer med kjæresten hva vi skal ha til middag, sier hun.
– Jeg er så mett! Vi lever i en sterk ubalanse i verden. Hver gang jeg går forbi en tigger som sitter på gata med en kopp, blir jeg fortvilet over at jeg ikke har kontanter. Hun løfter det lange håret over hodet og fletter det i en tykk flette.
– Mennesket har det vanskelig uansett tid og sted?
– Vi kan ikke måle velstand i materielle ting. Alle har sitt. Vi får bare nyte de gode periodene og akseptere det som kommer vår vei. Ta det onde med det gode. Vi har ingen garantier for noen ting uansett.•