– Krevende for barn å ha to hjem

– Når man har barnet sitt boende hos seg annenhver uke, blir det vanskeligere å oppdra det på en avslappet måte, for man vil helst bare ha det koselig, sier forfatter Monica Isakstuen.

Bilde av forfatter Monica Isakstuen

Transittfase

– Barn som bor på to steder, må beskytte seg, og blir fjerne før de skal til sitt andre hjem. Barnet er i transitt. Det er vondt å oppleve, sier Monica Isakstuen.

(Foto: Paal Audestad)

På armen holder Monica Isakstuen (40) en svart, liten kattunge. Hun tar imot på trappa til et stort, hvitkalket steinhus i Fredrikstad. Huset er flere hundre år gammelt og ble bygget av krigsfanger fra garnisonen i Gamlebyen.

Hun bor her med mann og tre barn, og i høst kom hun med sin tredje roman, som har tittelen
«Vær snill med dyrene».

– Hvorfor har du skrevet roman om barnefordeling?

– Jeg har en sønn fra første ekteskap, som nå er fem og et halvt år. Så har jeg tvillinger på to og et halvt år i mitt nåværende ekteskap. Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg kom til å skrive noen roman så lenge tvillingene var så små. Men så skrev jeg tekster for min egen del, og etter hvert ble det til en roman. Jeg har opplevd det som veldig krevende å skulle ha sønnen min bare annenhver uke.

– I romanen er det en ung kvinne med en datter, og kvinnen sliter med å være alene annenhver uke og bekymrer seg for datteren?

– Ja. Historien er «skrudd til», den er ikke selvbiografisk. Men romanen springer ut av min egen bekymring som mor.

– Flere ganger i boka står denne setningen: «Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.» Hva menes med det?

– Den setningen oppsummerer romanen godt. Det er en skamfull følelse å ønske å vinne et barn, men det er en ærlig følelse. Mange har sagt at den setningen treffer noe ulovlig de kjenner på.

Nedtonet skilsmisse

Isakstuen har servert kaffe og te og sitter ved et stort langbord i det store rommet som har funksjon som spisestue. Hun er fra Asker, men har bodd i Fredrikstad i ti år nå.

– Skilsmissen er veldig nedtonet i romanen?

– Skilsmissen er ikke det viktigste i romanen. Omverdenen forstår ikke alltid en skilsmisse, og slik skal det også være i romanen. Den skal ikke gi svar på hvorfor paret skilte seg. Kvinnen i romanen er lammet etter skilsmissen, hun gjennomgår nok en depresjon. Hun har mistet overskuddet og pågangsmotet hun en gang hadde. Ekteskapet var som en boble, og da den sprakk, forsvant også kreftene.

​ Blir sinte

Isakstuen forteller at hun følte skyld overfor barnet som ble skilsmissebarn.

– Mange blir sinte hvis man snakker høyt om dette. Særlig hvis man spør om det er riktig at barn skal bo på to ulike steder. Jeg har ikke skrevet denne romanen som et innlegg i en debatt om samvær. Men samvær annenhver uke er faktisk vanskelig når barna er små. Jeg tror en del blir sinte fordi dette temaet er så følsomt. Kanskje man tenker at det er egoistisk å la barna lide ved at de må bo to steder? Kanskje man som foreldre føler at man har sviktet barnet?
Isakstuen ser ut i rommet.

– I dag skal alle være så flinke, og man vil selvfølgelig gjerne være en god mor eller en god far. Da føles det ekstra vondt å svikte på et så grunnleggende punkt, å frata barnet retten til å bo på ett sted.

Hun legger til at hun er glad for at sønnen på fem år har en pappa som gjerne vil være sammen med barnet sitt.

- Det er en skamfull følelse å ønske å vinne et barn, men det er en ærlig følelse.

​ Falsk frihet

I romanen sliter hovedpersonen med å ha det bra de ukene barnet er hos faren, og hun får ikke til å nyte den såkalte friheten.

– Den kjennes som en falsk virkelighet. Det er ikke dette hun vil ha. Selvtilliten som mor synker i løpet av den barnefrie uken. Når du er alene med et barn, lever du i en boble, på godt og vondt. Men som mor føler man seg også utilstrekkelig. Kvinnen i romanen synes heller ikke løsningen er å ha barnet hos seg hele tiden.

– Hun har en mor som alltid har det verre enn henne, og som alltid vet best?

– Moren i romanen har selv dårlig samvittighet på grunn av sin egen skilsmisse, men synes det er altfor enkelt for datteren å skille seg. Kvinnen i romanen hadde ikke sett for seg at det skulle bli så umulig å få trøst fra sin mor etter skilsmissen. At mor-datter-relasjonen er vanskelig, ligger på en måte i kortene. Skrekken for å bli lik sine foreldre tror jeg de fleste har. Samtidig har jeg fått en større forståelse for min egen mor etter at jeg selv fikk barn.

Kattungen har sovnet på en av spisestuestolene. Monica Isakstuen skal om noen dager reise hjemmefra igjen for å holde skrivekurs.

– Jeg holder mange skrivekurs på ulike steder, blant annet i fengsler og i rusinstitusjoner. Det er veldig inspirerende å holde kurs for folk som har droppa ut av skolen, som kanskje ikke har skrevet på tjue år. Da kan skriving bli en slags terapi.

«De færreste har den julen som samfunnet forespeiler at man skal ha.»

​ Ulik form for sorg

– Du mistet faren din brått da du var i tjueårsalderen. Har det preget ditt forfatterskap?

– Jeg hadde ikke blitt forfatter da, men jeg skulle begynne på skrivekurs den høsten. Det gikk ikke. Pappa døde på tur i skogen. Han fikk hjertestans og ble bare 51 år. Jeg begynte å skrive dikt om sorgen. Den var komplisert fordi foreldrene mine var skilt og hadde hatt et dårlig forhold. Å sørge fritt var vanskelig.

– Din nye roman slutter med den første julen uten barn. Er julen i vår tid blitt den rene galskap?

– Mye står og faller på julen, og har man det vondt, gjør julen det verre. De færreste har den julen som samfunnet forespeiler at man skal ha. Det falt meg ikke inn at jeg kunne velge å reise fra alt sammen da sønnen min skulle feire jul hos sin far det første året etter skilsmissen. Så jeg led meg gjennom julaften hos min lillebror og satt og så på alle barna som løp rundt og åpnet alle gavene sine. Hadde jeg kunnet velge om igjen, ville jeg aldri oppsøkt en småbarnsfamilie på julaften. •