​Jobbkurs: Samtaler om drømmer

– Vi deler blant annet historier og perspektiver på å ha angst, sier Thomas Kadim og Ruben Lillebø. De er assistenter på kurs som «handler om ingenting», og som får ungdom ut i arbeid og skole igjen. 

Bilde av Thomas Kadim (t.v.) og Ruben Lillebø.

Ung uten jobb

Personer under 30 år er overrepresentert på statistikken over arbeidsledighet, arbeidsavklaringspenger og psykiske lidelser. – Jeg tror mange går fra sosialhjelp til arbeidsavklaringspenger fordi problemene man har ikke blir gjort noe med, sier Ruben Lillebø (t.h.). - Det er vanskelig å være ung idag, sier Thomas Kadim (t.v.)

(Foto: Thor Nielsen)

– Jeg kom hit fordi jeg plutselig mistet jobben. Jeg hadde startet på en bachelor i litteraturvitenskap, men så gikk det opp for meg at jeg har hatt det skikkelig vanskelig i oppveksten. Det forsto jeg først i fjor, da jeg var 23 år, forteller Thomas Kadim. 

Han og Ruben Lillebø (24) sitter på rommet som kalles «stuen» i Jobbhuset til NAV på Lade bydelshus i Trondheim. Jobbhuset er et tilbud til unge mellom 18 og 25 år. Man søker NAV om å kunne delta på kurs når man har søkt sosialhjelp eller arbeidsavklaringspenger. 

Midt i rommet er et stort, avrundet bord med plass til 20 personer. I den ene enden av rommet er det en kaffetrakter og en oppvaskmaskin. I den andre enden er en tavle og store hvite ark til å skrive på. På bordet ligger skrivesaker og gule lapper strødd litt utover. 

– Jeg har angst og går i terapi. Jeg hadde en vanskelig barndom med vold og mobbing. Hvor vanskelig det var, skjønte jeg først nylig. Derfor trenger jeg en rolig start på arbeidslivet, fortsetter Thomas Kadim. Han kommer fra Hedmark, men studerer i Trondheim. Etter et kurs på Jobbhuset ble han assistent her. Hans oppgave er blant annet å få i gang diskusjonene og styre tema for diskusjonene i gruppene, som kan være opp til 20 personer. 

– Det er godt å se at mine egne negative opplevelser kan brukes konstruktivt i møte med andre, sier han.

Skriften på veggen

Ledelsen i Jobbhuset sier at kursene ikke har noe innhold. Men de omtrent ti plakatene på veggene vitner om gruppearbeid og diskusjoner om mange sentrale temaer for jobbsøking. På veggene i det store rommet henger en del ark som er skrevet på, med overskrifter som «Drømmer», «Motivasjon», «Hvorfor er vi her?», «Fordeler og ulemper med å være i jobb», «Hva kan du tilby en arbeidsgiver?» og «Hva er vi gode på?». Under overskriftene er det skrevet opp deltakeres navn, og under der igjen, stikkord. Under plakaten med drømmer står det fem-seks navn og drømmene deres punktvis under. Noen er helt konkrete, som dyrepasser, hjelpe mennesker, reise, ha ekspertise i noe. Andre drømmer er mer langsiktige, som fred i verden og at alle skal smile på bussen. 

To av tre som går på disse kursene, er ute i jobb eller skole etterpå. 

– Til å være et kurs som handler om ingenting, er det veldig effektivt! sier Thomas, og legger til: 

– Det jeg har lært mest av her, er i møte med andre. Vi deler historier, blant annet perspektiver på å ha angst.

På arket med drømmer står det under hans navn blant annet roman, Japan, småbruk, være selvforsynt, vinkjeller. 

– Jeg ønsker meg også en familie som jeg kan føle meg trygg på, sier han. 

Fant hverandre her

Ruben Lillebø forteller at noen tar kurs flere ganger, noen bare én gang, og noen blir assistenter, som han selv og Thomas. Kursene på Jobbhuset er av to typer, for personer som får sosialhjelp, og for personer med arbeidsavklaringspenger.

– Jeg har både hatt sosialhjelp og arbeidsavklaringspenger. Jeg tror mange går fra sosialhjelp til arbeidsavklaringspenger fordi problemene man har, ikke blir gjort noe med, sier Ruben Lillebø. 

Arbeidsavklaringspenger får man hvis man har en diagnose som medfører at man ikke kan jobbe fullt ut. 

– I voksen alder har jeg innsett at jeg alltid har hatt det vanskelig, forteller Ruben.

– Det er ingen konkrete situasjoner som har gjort det, og det er en utfordring ikke å ha noe å peke på. Men da jeg gikk ut av videregående, hadde jeg så mye fravær at jeg ikke fikk «bestått». Etter førstegangstjenesten fikk jeg en jobb. Men jeg var ikke til stede i meg selv. Jeg hadde ikke ressurser til å takle hverdagen. Jeg trenger en myk og kontrollert start igjen. Her får jeg en bekreftelse på at det er noe jeg klarer, sier han. 

– Mestringsfølelse er veldig viktig for alle, sier Thomas. Ruben nikker. De kjente hverandre ikke fra før, men ble venner her. Nå er de gode venner og ofte assistenter på samme kurs. Kursene har som regel to ledere og seks assistenter.

Hverdag med angst

Ruben Lillebø forteller at han gikk til psykolog og fikk diagnosen dystymi, det vil si langvarig nedstemthet med symptomer likt mild depresjon. Han føler ikke at det er en utfyllende diagnose, men en start. Det førte ham til samtaler med psykiatrisk sykepleier, men samtalene fungerte ikke bra for ham. Nå går han i gruppeterapi på Nidaros distriktspsykiatriske senter. 

– Etter hvert som jeg ble bedre, var det tydelig at jeg også hadde angst. Det var bra å oppdage, sier han. 

– Hvordan er det å være på Jobbhuset med angst?

– Det går helt fint. Mange her har sosial angst, som ikke jeg har, for meg er problemene større når jeg er alene. 

Thomas har heller ikke problemer med å kombinere jobb og angst.

– Egentlig føler jeg at jeg ikke er bra nok. Her føler jeg at jeg betyr mye for mange, og får mye ros. Men da kommer forventninger som jeg er redd for ikke å leve opp til igjen, sier Thomas og tar en liten pause før han legger til:

– Men det får jeg jobbet med her! Åpenhet om angst skaper en trygghet. Og åpenhet skaper åpenhet.

– Er det en spesiell åpenhet på dette stedet?

– Ja, men det burde ikke være spesielt, sier Thomas.

– Jeg savner angst i offentlig debatt. Det blir ikke snakket om så ofte. 

– Når man ikke snakker om noe, lager man fordommer selv. Man tenker: Hva tenker de andre? Og så tenker man at det må være en grunn til at man ikke snakker om temaet, sier Ruben. 

«Jeg vil påpeke kvartlivskrisen. Man skal ha en egen identitet, man skal velge å posisjonere seg i verden.»

– At så mange her har angst, viser hvor vanskelig det er å være ung i dag. Jeg er vokst opp med ordet midtlivskrise. Jeg vil heller påpeke kvartlivskrisen. Man skal ha en egen identitet, man skal velge å posisjonere seg i verden. De viktigste stegene man gjør, skjer i begynnelsen av 20-årene, sier Thomas. 

De første dagene på Jobbhuset var vanskelig for begge to, forteller de.

– For noen er det en kamp å møte opp, sier Ruben. 

Det er et krav om å møte opp på ett av de to jobbhusene hvis man søker sosialhjelp i Trondheim. 

– Jeg meldte meg på. Jeg tok et valg og visste at det ville gjøre det lettere. Jeg har ikke vansker i sosiale situasjoner, men oppsøker dem sjelden, og ble mye alene.

– Jeg hadde mye angst den perioden og fikk fysiske reaksjoner, som kvalme og høy puls, sier Thomas. Men han har lært seg grensesetting, forteller han. 

– Jeg «plukker opp» andres følelser og merker hvordan de har det. Så vil jeg gjerne hjelpe, men her må jeg sette grenser. Den siste måneden har jeg hatt kurs med 60-70 ungdommer, man kan ikke ta med alle dem hjem. Men jeg kan hjelpe til her. 

Portrett av Thomas Kadim

– Jeg blir her så lenge det er utfordrende for min problematikk, så jeg får jobbet meg gjennom angsten, sier Thomas Kadim.

(Foto: Thor Nielsen)

Felles lunsj

Fra det store rommet ved siden av høres ganske mye lyd. I dag serveres årets felleslunsj, hvor de ansatte har laget maten, og alle kursdeltakere blir servert. Lokalet tilhører Lademoen menighet. Det er over fem meter under taket og bak en gardin kan man skimte et orgel. Mange som har vært på kurs her tidligere, kommer innom for å møte kjente. 

I år har omtrent hundre personer gått ut i jobb eller skole fra Jobbhuset. 

Tretti–førti personer sitter ved langbordene, som er pent dekket. En av dem er Filip Rian Kjølaas. 

– Jeg hadde først praksisplass hos Rosenborg fotballklubb. Det var fint, men jeg passet ikke så godt inn, for jeg er ikke så fotballinteressert, sier han. 

Filip Rian Kjølaas deltok i kurs et drøyt halvår på Jobbhuset. 

– Nå jobber jeg på et sykehjem med å gjøre i stand mat til pasientene. Jeg har en praksisplass, og jeg vet ikke om jeg får fortsette. Men de trenger folk på kjøkkenet. 
På spørsmål om hva han hadde gjort hvis han ikke hadde begynt på Jobbhuset, svarer han: 

– Da hadde jeg vel sittet hjemme, eller vært på enda et jobbsøkerkurs. 

Så lenge det er utfordrende

Hverken Thomas Kadim eller Ruben Lillebø har helt klare planer for hvor lenge de blir på Jobbhuset. 

– Jeg er litt usikker, men jeg blir her så lenge det er utfordrende for min problematikk, så jeg får jobbet meg gjennom angsten, sier Thomas.

Portrett av Ruben Lillebø

– ​Jeg hadde ikke ressurser til å takle hverdagen. Jeg trenger en myk og kontrollert start igjen, sier Ruben Lillebø.

(Foto: Thor Nielsen)

Ruben tenker på å slippe til andre. 

– Man bør jo gi rom til nye også, så andre får erfaring med å være assistent. Hvis det er få som melder seg, blir jeg gjerne her, men kanskje jeg skal komme meg videre også. 

– Da kommer jeg til å savne deg! sier Thomas. 

– Har dere noen råd til andre unge som har lignende problemer?

– Snakk om det! sier Thomas

– Prøv å finne en arena hvor du får dekket de behovene du har for å snakke om plagene, gjerne en lege eller en veileder, sier Ruben. 

– Eller venner, legger Thomas til. Og fortsetter: 

– Angst er ikke så uvanlig og trenger ikke være så stort. Det burde ikke være en stor skam. 

Begge mener ungdom bør ha andre unge å snakke med.

– At ungdom får snakke med ungdom, er positivt, det burde være et tilbud i alle kommuner. Slik kan man føle seg sett, sier Thomas. 

– Hvor er dere om fem år?

– Da har jeg fullført en mastergrad i litteraturvitenskap og publisert en roman, sier Thomas Kadim. Han smiler. 

– Da jeg var deprimert, så jeg ingen framtid. Fortsatt er det umulig å si hva framtiden blir, men det er fordi det så mye som er mulig nå, sier Ruben Lillebø. •