​ Personlighetsforstyrrelse: – Håper min åpenhet hjelper andre

– I begynnelsen da jeg skadet meg, trodde de på ungdomspsykiatrisk akuttavdeling at jeg bare ønsket oppmerksomhet. At det var uttrykk for en personlighetsforstyrrelse som et resultat av traumer, kom frem først da jeg var ute av psykiatrien, forteller Thea Røstbakken.

Thea Røstbakken
(Foto: Paal Audestad)

Hun går hjemmevant ned trappene, forbi lesesalen og rundt informasjonsskranken på Rikshospitalet. Thea Røstbakken (22) er medisinstudent på første året ved Universitetet i Oslo, og dette er studiestedet hennes.

Hun har også god kjennskap til mottakersiden av sykehuslivet. Thea Røstbakken var en såkalt svingdørspasient, forteller hun. Erfaringen med hjelpeapparatet har vært langvarig, spesielt fordi hun ikke fikk utredning og en diagnose før etter flere år.

– At jeg har personlighetsforstyrrelse, kom fram først da jeg var ute av psykiatrien. I begynnelsen da jeg skadet meg, trodde de på ungdomspsykiatrisk akuttavdeling at jeg bare ønsket oppmerksomhet. Da jeg ble overført til psykoseavdelingen på et annet sykehus, ble det bedre. Det var to år etter første innleggelse. Jeg gikk på masse medisiner for å dempe symptomene.

– Hjalp de?

– Nei, jeg ble bare verre av dem og fikk flere symptomer. Jeg ble aggressiv og begynte å utagere, fikk sterkere vrangforestillinger og hallusinasjoner. Siden jeg skadet meg selv med ikke å spise, ble jeg satt på en kostplan. Det var bedre hjemme, men jeg var nesten ikke hjemme.

Borte fra ungdomsskolen

Første gang hun ble innlagt, var hun 12 år, forteller Thea.

– Ungdomsskolen gikk jeg ikke på, jeg var innlagt så å si hele den perioden.

Likevel var det ett lyspunkt med skolen.

– Jeg hadde en kontaktlærer på skolen. Hun brydde seg. Hun besøkte meg på sykehuset og fant ut at jeg var så glad i å skrive, så hun ga meg skriveoppgaver. I mange år hadde jeg ikke vært god til noe annet enn å være pasient.

Ni ulike medisiner

Hun forteller om store psykiske vanskeligheter. Her i kantinen på Rikshospitalet er det lunsjtid, og det myldrer av folk rundt oss. Thea foreslår at vi flytter oss til et litt stillere sted. Vi finner et bord bak en søyle, i en korridor.

– På et tidspunkt brukte jeg ni forskjellige psykofarmaka samtidig, fortsetter hun.

– Legemidlene jeg tok, var antipsykotika, antidepressiver, antidiabetika, epilepsimedisin, beroligende legemidler, sovemedisin og allergimedisin med beroligende effekt. Da var jeg fjorten år.

– Det virker nesten som en fallitterklæring av hjelpeapparatet?

– Jeg tror ikke noen oppegående lege med vitende og vilje skrev ut så mange preparater til en fjortenåring. Men det var nok mange som følte de ikke hadde ansvar for medisineringen og hele meg.

– Hva sa du om alle legemidlene du skulle ta?

– Jeg var ikke i stand til å si fra, fordi jeg var så neddopet, sier hun og smiler.

​ Sykere på sykehus

Thea Røstbakken var veldig syk. Familien hennes var forberedt på at hun skulle dø.

– Jeg var så suicidal, jeg hadde det så vondt og hadde mistet alt håp.

Å unnlate å spise var ikke den eneste måten hun skadet seg selv på. Hun har langermet genser, men noen lyse streker på håndleddene synes hvis man ser etter. Hun forteller at hun har arr på hele kroppen.

– Hvordan gikk det over?


– Det var aldri noe konkret vendepunkt. Men jeg var heldig og møtte noen personer, blant annet læreren min, og andre som gikk ut over sin stilling for at jeg skulle få det bedre. De ga meg mye omsorg og trodde på meg.

​ Psykisk kraft

Hun har fått spørsmål fra medstudenter om sin bakgrunn.


– En spurte meg om ikke det gjorde veldig vondt å skjære seg. Jeg svarte at jo, men smerten på innsiden var verre. Og den kraften jeg brukte psykisk da jeg skar meg, er den samme kraften jeg har brukt til å komme inn på medisinstudiet. Jeg har hatt den kraften i meg hele tiden, men jeg har vært for syk til å bruke den konstruktivt.

Under sykehusoppholdet ble hun enda sykere, sier Røstbakken.

– Da jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling, rispet jeg meg bare. Symptomene ble mer voldsomme, og jeg ble sykere.

Hun forteller om en gang hun slo hodet sitt i betongveggen.

– Da kom det to pleiere som holdt meg nede på bakken. Jeg skrek da de tok meg vekk og la meg ned på magen, jeg var syk og redd. Den ene pleieren sa han skulle brekke hånden min hvis jeg ikke sluttet å gråte. Jeg så på den andre og tenkte at hun lar dette skje. Det gjorde fryktelig vondt.

Hun holder opp hånden og viser hvordan armen var bøyd.

– Har du anmeldt den hendelsen?


– Jeg har tenkt å opprette en pasientskadesak, på den og på medisineringen. Men jeg har ikke vært klar for rettssak, selv om jeg tenker på foreldelsesfristen, sier hun og legger til:

– Jeg er fremdeles ganske dårlig.

Diagnosen hennes er dissosiativ identitetsforstyrrelse, og hun skårer høyt på unnvikende personlighetsforstyrrelse. Thea Røstbakken mener det har med en vanskelig oppvekst å gjøre. Hun går i behandling to ganger i uken.

– Jeg har vært mye innlagt, men ikke egentlig hatt terapi. Da jeg var nitten, fikk jeg tilbakefall. Jeg skulket mye og dissosierte. Det vil si at jeg kan ikke huske alt jeg gjorde selv, men oppdaget det senere, da jeg «kom tilbake» til meg selv.

(Foto: Paal Audestad)

Går opp og ned

Selv om Thea Røstbakken har en tilsynelatende vellykket tilværelse nå, vil hun ikke være med på at fortellingen om henne er en solskinnshistorie.

– Noen perioder er vanskelige, og i noen perioder går det bedre. Jeg har ingen åpne sår lenger, og jeg har fått mye av livet mitt på stell. Men det betyr ikke at jeg ikke har stunder hvor jeg sliter veldig.

Hun vil snakke om psykisk lidelse også mens hun har den, ikke bare i ettertid.

– Riktignok føler jeg at jeg blir sett på en annen måte nå, men vi er fremdeles ikke i mål når det kommer til holdninger til psykisk sykdom og spesielt personlighetsforstyrrelser. Men skal jeg hjelpe noen med åpenhet, går det ikke bare å si at ja, nå har jeg det fint. Da gir jeg andre falske forhåpninger om sykdommen sin. Det er en beinhard prosess, jeg vet ikke om det noen gang tar slutt.

Ser på holdninger

Thea Røstbakken holder innlegg på konferanser og seminarer. Hun er medlem i ekspertpanelet til Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri.

– Vi skal se på diagnostikk og holdninger. Alle i denne gruppen er eller har vært mottakere av helsetjenesten.

I tillegg er hun brukerrepresentant i et prosjekt som skal se på ekstreme selvskadere.

– Det vil si vi skal finne ut hvem de er, og hvordan man kan hjelpe dem bedre. Noen bruker helsevesenet veldig mye, det antyder at de ikke får den hjelpen de trenger.

Noe som altså Røstbakken også har opplevd.

– Jeg har vært sint og bitter over feilbehandlingen. Man får en annen innsikt når man ser innenfra hvordan helsepersonell jobber. De gjør sitt beste, og ingen gjør noe for å være slemme, selv om det kan oppleves sånn for pasienten, sier hun. •