Senskader etter overgrep – Kjenn at det er over

– Vi må ikke tenke at fordi en person har blitt utsatt for store påkjenninger, så blir vedkommende helt sikkert syk av det, sier Anstorp. Psykologspesialist Trine Anstorp er en av de fremste fagpersonene på traumebehandling i Norge. Hun har skrevet og vært medredaktør på en rekke bøker om vold, seksuelle overgrep og behandling av traumer. Hun er spesialrådgiver ved RVTS Øst, som er Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging.

Anstorp understreker at med trygge omsorgspersoner har man større sjanse til å komme seg, selv når man har opplevd noe som har gjort en vondt. – Det er helt avhengig av hvordan nettverket er rundt den utsatte. Det viktigste er at den som har opplevd et overgrep, har noen å søke trøst hos etterpå, at man har noen som kan hjelpe en å reparere skaden. – Men hva hvis man ikke har trygge omsorgspersoner? – Hvis barnet ikke kan fortelle hjemme hva det har opplevd, så betyr det ikke nødvendigvis at det har vært dårlige foreldre. Foreldrene kan ha oppmerksomheten andre steder. Men nesten alle jeg har møtt gjennom mitt arbeid som terapeut og som har opplevd overgrep og vold, har hatt far eller mor eller begge som både har utsatt barnet for vold og overgrep, og samtidig ikke brydd seg. De kan komme fra oppegående familier eller fra vanskeligstilte. De som er blitt traumatisert, har til felles at de ikke har hatt noen å betro seg til. Anstorp sier det er ensomhet og skam som er motoren i utvikling av mange psykiske lidelser. – Det er når man ikke deler sine opplevelser, og ikke får korreksjon på sin negative selvoppfatning, at man kommer inn i en nedadgående spiral. Etter å ha jobbet på dette feltet i over 35 år, er jeg forundret over hvor forutsigbart og sterkt dette mønsteret er, sier hun.

– Hjelpeapparatet har ikke alltid forstått godt nok hva det kan komme av at velfungerende barn og unge har hatt store, uforklarlige problemer. Det har for eksempel handlet om barn med sterke smertetilstander, som har blitt undersøkt på sykehus uten at man har funnet svar. Eller det har vært unge med spiseforstyrrelse eller som har et skjult rusproblem. De kommer kanskje til hjelpeapparatet fordi de har prøvd selvmord. Etter kort tid som innlagt framstår de som helt bra igjen. Ingen forstår hva det er med dem. – Er det dissosiering? – Ja, det kan være en form for oppdelthet i bevisstheten, som er det dissosiering betyr. De kan fungere helt bra så lenge de ikke tenker på overgrepene de har vært utsatt for. Forsvaret deres mot å huske traumet er for eksempel rus, spiseforstyrrelser eller selvskading. Dette er deres verktøy for å mestre livet, for å klare å leve. – Men hvis noen liksom forsvinner, er ikke det dissosiering? – Det er mange former for dissosiering. Hvis en person blir litt borte, blir tåkete og forsvinner litt, er det et forsvar mot å være til stede her og nå. Det er en forståelig måte å beskytte seg på, men medfører at personen lever som om fare fortsatt truer en, sier Anstorp.

– Når man innser at selvskadingen, rusen eller spiseforstyrrelsen har vært et verktøy til å mestre plagene etter det vonde som har skjedd, trenger man ikke skamme seg så mye. Ved å ha denne innfallsvinkelen om at symptomet er en hjelp, slipper den som har det vondt, å skamme seg over at man har vært nødt til å finne en måte å takle livet på. Anstorp retter på det smale, svarte skjerfet hun har rundt halsen. – Overgrep handler om makt og avmakt, sier hun. – Det er sjelden ondskap som driver en overgriper. Seksuelle overgrep handler mer om makt enn om seksualitet, etter min mening. – Kan søsken oppleve den samme familiesituasjonen helt ulikt? – Man kan si på generell basis at et traume er noe som er så vondt at man helst ikke vil tenke på det. Men vi er født med ulike ressurser og temperament. Det som skjer med oss, virker ulikt på oss, selv om det ikke er bra for noen. Det kan være den mentalt sterkeste i søskenflokken som blir den som utsettes for overgrep. Som voksen kan man bli skuffet over at søsken gir så lite støtte. Men det kan være vanskelig for søsken som har sett at den ene tilsynelatende ble forfordelt, kanskje fikk penger, eller ble tatt med på turer, for eksempel.

Anstorp forteller at da hun var nyutdannet psykolog i 1980, het incest blodskam. – Jeg husker jeg hadde en kvinne i terapi som nesten fortalte meg hva som hadde skjedd da far kom inn på soverommet. Men jeg kunne ikke forestille meg det, og da kom det heller ikke frem. Min bekymring er at vi i hjelpeapparatet i dag har mye kunnskap om vold og overgrep, men ennå ikke fullt ut har tatt i bruk de metodene som vi vet virker. Den dag i dag tror mange at traumebehandling handler om å snakke om det vonde. Men dette dreier seg om så krevende opplevelser at det føles helt umulig å snakke om det. Man må få hjelp av terapeuten til å være til stede her og nå, for å kunne bearbeide minnene fra fortiden. Anstorp har vært med på å utvikle TT-programmet som er et undervisningsprogram for spesialisthelsetjenesten. T-ene står for tryggere traumeterapeuter. Hun tar ikke lenger imot pasienter i terapi. – Målet er å hjelpe den enkelte til å få omgjort traumet til normale minner. Noen spør om de er nødt til å huske alt som har skjedd de 20 siste år. Nei, det er du ikke, svarer jeg. Men det kan være lettere for dem som har opplevd ekstreme enkelthendelser, for eksempel vært på Utøya 22. juli 2011, enn dem som har levd i en familie hvor det har skjedd overgrep i årevis, og hvor tilliten til andre er blitt tynnslitt på grunn av det de har opplevd. – Kan vonde opplevelser prege en person mer og mer med årene? – Kanskje blir man mer mentalt sliten av å holde ting på avstand. Det er aldri for sent å ta tak i det. Oppfatningen om at jenter er så åpne om hva de har opplevd, stemmer ikke. Jenter skammer seg like mye som gutter over å ha blitt utsatt for overgrep. Det kan gi seg forskjellige utslag, som at jenter sliter mest med angst og depresjon, mens gutter får ADHD-symptomer, ruser seg og faller ut av skolen. – Hva kan samfunnet, lærere, venner og andre pårørende gjøre bedre? – Det har veldig stor betydning for et barn om noen spør hvordan de har det. Kanskje kan en voksen skape tillit, slik at barnet får en mulighet til å betro seg. Alle barn har en sterk lojalitet til sine foreldre. Men en lærer kan si at hun eller han vet at det sikkert er noen som har det vanskelig hjemme, for det er ganske vanlig. Da vil kanskje den som er fanget i en historie om vold og overgrep, kunne kjenne litt mindre skam og ensomhet og begynne å snakke. •