Passer du inn i skjemaet?

Mange brukere av helsetjenester er i likhet med meg lei av skjemaveldet.

Foto av to som hopper i sjøen fra en klippe.

KUNSTEN Å FALLE

Sammen med min behandler har jeg lært meg kunsten å falle igjen. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Selv jobber jeg med kurs i mitt eget sosiale entreprenørskap «Fra offer til kriger» etter recovery-prinsippene. Det betyr at vi jobber med å sette sammen erfaringskompetanse og fagkunnskap, men aller mest handler det om det jeg liker aller best med recovery: å se mennesket før diagnosen.

Recovery, eller bedringsprosesser, er veldig «i vinden» i psykisk helse-tjenesten nå, men er det mulig å se mennesket under dagens skjemavelde?

«Har du følt deg oppstemt de siste 14 dager?» er et helt vanlig spørsmål i slike skjema. Allerede her har du byttet ut «mennesket» med et objekt som har en pasientrolle. Hvorfor?

Hvis jeg svarer «ja» på det spørsmålet, som tross alt er et ja/nei-spørsmål, utløser det en score. Hvis jeg svarer ja og blir spurt om det finnes en grunn til at jeg er «nedstemt/trist», blir scoren den samme, men hvilken type hjelp jeg trenger, blir annerledes. Hvis jeg for eksempel har fått avslag på mitt førstevalg på skole, er det jo friskt å bli nedstemt. Jeg er jo skuffet. Hva om min hund døde for 14 dager siden? Ja, da er det normalt å bli nedstemt.

Jeg tror at noen ganger er mange så innstilt på «å finne» at man glemmer å lete etter årsak. En stor del av min egen bedringsprosess var å bli kvitt skrekken for å føle. Jeg har en psykisk lidelse som gjør at jeg har svingninger, og jeg fikk panikk for akkurat det, svingninger. Jeg måtte lære meg at det å bli engasjert og glad ikke var det samme som mani. At det å bli skuffet eller trist, ikke automatisk betydde at jeg var på vei inn i en depresjon. At det å grue seg til noe, ikke er det samme som angst. For å si det veldig flåsete: lære meg at det ikke er sykt å ha det vondt.

«Det viktigste er ikke å aldri falle, men å alltid reise seg igjen,» skriver forfatter og psykolog Arnhild Lauveng i et dikt. Hun åpnet en hel verden for meg med boken «I morgen var jeg alltid en løve». Tenk! Det var et liv etter psyk.

Jeg har år på psyk bak meg, og alle mine følelser passet inn i et symptom. Jeg sier alltid: «Jeg er som katten. Jeg lander alltid på beina.» Jeg som har falt så mye i mitt liv. Like fullt hadde jeg blitt avlært eller avlært meg selv kunsten å falle. Sammen med min behandler gjennom 17 år har jeg lært meg dette igjen. Jeg har fortsatt mine medisiner og min diagnose, men jeg har også mitt liv, min jobb, min familie og mine venner. Jeg er også veldig sjelden innlagt.

Hvis behandlere hadde tatt med seg skjemaene på pauserommet og bedt kolleger svare, tror jeg mange ville kvalifisert til tilbud om samtaleterapi og medisiner. Ikke fordi de er syke, men fordi de har følelser. Skjemaene er tilpasset å finne, ikke å lete. Hvis man leter, finner man at ikke bare kriseplaner er fulle av følelser. Det er livet også. •

Foto av Linda Øye.

Linda Øye.

(Foto: privat)