​Forskeren, livet og døden

– Jeg blir berørt av menneskene, ikke trist. Men det som gjør meg trist, er når noe ikke er bra, noe som ikke kan bli annerledes.

Lars Mehlum på plassen utenfor Gaustad sykehus.

Håp og aksept

- Vi må akseptere at det fins tragiske og vonde ting i verden. Likevel fins det håp.

(Foto: Paal Audestad)

Kontoret til Lars Mehlum ligger på Gaustad sykehus og er stort og lyst. På en printer ligger en stabel med bøker, med den minste nederst, som ser ut som den skal ramle ned når som helst. Lars Mehlum byr på kaffe fra automaten nederst i gangen, og han ser ganske glad ut med tanke på at han holder på med de vanskeligste og mest alvorlige sidene av menneskelivet, som selvmord, vold, rus og selvskading. Mehlum er professor i psykiatri og suicidologi, eller selvmordsforsker for å si det enkelt.

– Jeg blir veldig berørt av enkeltmenneskene, men jeg blir ikke deprimert, svarer han på spørsmål om ikke han også blir påvirket av lidelsene han forsker i.

– Det jeg blir lei meg for, er når noe ikke er bra, og det ikke kan bli annerledes.

– For eksempel?

Han tenker lenge. Så starter han å si noe, men avbryter seg selv og tenker litt til.

– Psykiske lidelser blir fortsatt betraktet som så annerledes enn annen sykdom, etter mange års arbeid for å endre holdninger. Hvis jeg hadde en tryllestav, skulle jeg bruke den slik at stigmaet ved psykiske lidelser ikke var større enn andre plager. Vi jobber systematisk år etter år for å få alle i helsevesenet til å spørre «hva skjedde, hvorfor skjedde det, hva kan vi gjøre bedre?» etter at en pasient har tatt sitt liv Vi har foreslått et nasjonalt system for å lære av disse selvmordene. Så opplever vi at de ekstremt få psykisk syke som dreper andre, får langt mer oppmerksomhet og at det raskt settes i verk tiltak for å lære av det. Hvorfor er det slik? Når jeg tenker på det, blir jeg lei meg. Det er meningsløst.

Gullmedalje fra kongen

Mehlum skyver en grønn bok over bordet, «Rom for unge liv». Den er fra 1995 og den fikk han kongens gullmedalje for da han publiserte den ved Universitetet i Oslo. Diplomet henger på veggen over bordet.

– Den er jeg litt stolt av, sier han og rødmer en anelse.

Boken er en undersøkelse han og to kolleger gjorde av selvmord hos barn og unge, og et forsøk på å finne forklaringer.

– Hvorfor begynte du å arbeide med selvmord?

– Første gang var da jeg gjorde en etterundersøkelse av personer som hadde fått behandling ved avdeling for personlighetspsykiatri ved Ullevål sykehus. Jeg var ung lege og skulle bli psykiater, jeg hadde ikke noen tanker om å bli forsker. Men jeg reiste altså land og strand rundt og intervjuet hundre personer. Alle de møtene lærte jeg mye av. Mange av de tidligere pasientene ved avdelingen hadde erfaring med selvskading og selvmordsforsøk, men heldigvis hadde få tatt livet sitt. Ifølge internasjonale studier er det høy selvmordsrisiko i den gruppen pasienter.

Soldater i førstegangstjeneste

Neste undersøkelse av selvmordsatferd han gjorde, var i Forsvaret, forteller Mehlum. Den ble satt i gang fordi det var så høyt antall soldater som gjorde selvmordsforsøk.

– På den tiden skulle det mye til å bli fritatt for militærtjeneste. Et stort antall rekrutter gjorde selvmordsforsøk. Sosialt samhold og integrasjon beskytter, men for en sårbar ungdom er det risikofaktorer å være på nytt sted og kanskje første gang hjemmefra, særlig når det er mye press og stress. De opplevde et fall i sosialt integrasjonsnivå, som Durkheim beskriver …

Han trekker pusten, kanskje fordi han ser at jeg blir flakkende i blikket.

– Du kjenner Durkheim?

– Det blir litt for spesifikt.

– Ja, i alle fall. Vi så i «Rom for unge liv»-undersøkelsen flere år senere at antall selvmord og selvmordsforsøk blant unge økte kraftig på 70- og 80-tallet. Vi tenkte at det må ha med samfunnsmessige forhold å gjøre.

Portrettfoto av Lars Mehlum.

kan endre noe

Helsen er avgjørende for livet ditt, jeg møter så mange som blir preget av dårlig helse, sier Lars Mehlum.

(Foto: Paal Audestad)

Barnevennlig yrkesvei

Lars Mehlum snakker engasjert, raskt og intenst om undersøkelser og resultater.

– Er det slik at selvmord er det viktigste å holde på med for en psykiater, er det det som driver deg?

– Nei, jeg kunne ha gjort mye. Jeg er nysgjerrig og interessert i mange ting, interessert i medmennesker. Men min kone og jeg bestemte oss tidlig for at vi ville ha en familievennlig livsstil. Vi traff hverandre i studietiden. Jeg valgte psykiatri, ikke kirurgi for eksempel, fordi vi var enige om at det er ikke spesielt familievennlig å måtte flytte på grunn av jobben annethvert år og jobbe til alle døgnets tider. Jeg jobbet døgnet rundt og det gjør jeg fortsatt, men ordnet det slik at jeg dro hjem, laget mat, og jobbet etter at barna hadde lagt seg. Senere ble det jo slik at barna la seg før oss, og nå er de flyttet ut, forteller han og smiler.

– Da barna var små, tenkte jeg: Hvordan skal jeg klare at de ikke bor hos meg, men nå … er det en ny fase. Jeg innser at jeg er privilegert. Vi har god helse.

Finnes alltid håp

– Helsen er avgjørende for livet ditt, jeg møter så mange som blir preget av dårlig helse, fortsetter Lars Mehlum.

– Mange møter store problemer i livet sitt og får store vanskeligheter. Likevel, de problemene kan vi alltid gjøre noe med. Vi kan kanskje ikke endre mye, men noe. Det er ofte nok til at man bevarer håpet. Vi må akseptere at det fins tragiske og vonde ting i verden. Likevel fins det håp. Vi må bare ikke kaste bort ressursene.

– Hva mener du med det?

– For eksempel på omorganisering av alt. Man bruker masse ressurser på ting som ikke fører til noe. La meg så en radikal tanke: Hvorfor skal vi ha budsjett for helsetjenester i Norge?

Han smiler mer. Dette har han kanskje snakket om før.

– Mange vil si det er helt umulig å styre et helsevesen uten å vite hva man skal bruke pengene på i forkant?

– Hvorfor ikke bare bruke penger på de helsetjenestene Stortinget har bestemt det skal brukes penger på? Når vi nå er i den heldige situasjonen at vi har så mye penger, hvorfor bruke så enormt mange årsverk på økonomistyring i stedet for å produsere helsetjenester? De administrative ressursene kan vi heller bruke på å finne ut hvordan vi kan levere helsetjenester på en smart måte i et land med så spredt bosetning.

– Ville ikke det ført til en flom av en pengebruk?

– Hvis folket vil ha det, så la oss gjøre det. Vi kunne brukt mer på behandling hvis vi kuttet ut byråkratiet.

– Mange kommer aldri i kontakt med helsevesenet, selv om de gjør selvmordsforsøk.

– Mange vil si det er helt umulig å styre et helsevesen uten å vite hva man skal bruke pengene på i forkant?

– Hvorfor ikke bare bruke penger på de helsetjenestene Stortinget har bestemt det skal brukes penger på? Når vi nå er i den heldige situasjonen at vi har så mye penger, hvorfor bruke så enormt mange årsverk på økonomistyring i stedet for å produsere helsetjenester? De administrative ressursene kan vi heller bruke på å finne ut hvordan vi kan levere helsetjenester på en smart måte i et land med så spredt bosetning.

– Ville ikke det ført til en flom av en pengebruk?

– Hvis folket vil ha det, så la oss gjøre det. Vi kunne brukt mer på behandling hvis vi kuttet ut byråkratiet.

Velge sine kamper

Lars Mehlum løfter armene og snakker mer om byråkrati og antall statsansatte. Som leder i helsevesenet er det kanskje ikke så rart. Så legger han til at han ikke er politiker.

– Hvorfor ikke det?

– Jeg må velge mine kamper. Den tiden jeg har, vil jeg bruke til å behandle pasienter, skape kunnskap og formidle den til dem som trenger det. Jeg er litt enig med Ibsen i at sannheten ligger ikke i partiprogrammer. Sannheten ligger i gode menneskers engasjement, kreativitet og vilje. Det har jeg sett her.

«Her» er Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, som hører til Det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo.

– Det er innsatsvilje, evnen til å lytte, mobilisere andre og vilje til å tenke nytt som gjelder.

Begrenset tilgang

Senteret driver for tiden med såkalt dialektisk atferdsterapi for personer med selvskading, et behandlingsopplegg Mehlum har stor tro på, og som har gode resultater. Han skal legge fram en rapport om det om få dager.

– Tar vi selvmord og selvskading nok på alvor, som samfunn?

– Nei, og det er et kjempeproblem. Vi ligger ikke så verst an i Norge, sammenlignet med andre land, men vi er ikke gode nok. Omtrent 600 personer tar livet sitt hvert år. Tusener kommer i kontakt med helsevesenet etter selvmordsforsøk og selvskading. Men mange kommer aldri i kontakt med helsevesenet, selv om de gjør selvmordsforsøk.

Rett før sommeren la helseministeren fram en handlingsplan mot selvmord.

– Den er viktig. Men det er ikke nok at helsearbeidere og enkeltpersoner gjør sitt. Det trengs samarbeid. Det er ikke nok å lære opp flere til å oppdage selvmordsrisiko når det ikke finnes en oppfølging.

Dessuten må det arbeides også utenfor helsevesenet, fortsetter Mehlum.

– Begrenset tilgang til selvmordsmidler betyr mye. Bare en så liten ting som pakninger av legemidler, hvor lette eller vanskelig pillene er å få ut av arket, hvor mange som selges, er avgjørende. Broer må sikres og tilgang til skytevåpen må begrenses. Og ansatte i skoler og eldreomsorg må læres opp i å se risikoen.

Han har fått opp tempoet igjen.

– Noen sier at personer som vil ta sitt eget liv, klarer det uansett?

– Det er en myte, det er ikke sant. Slike myter viser hvor viktig det er å drive folkeopplysning. Vi må også redusere stigmaet. Det står i veien for at man tar kontakt, når man egentlig vil si at man har det så vanskelig at man ikke vet om man orker å leve.

Ingen lyn

Selvmord kommer som regel heller ikke «som lyn fra klar himmel», viser nyere forskning. Det er også en myte.

– Mange unge mennesker, særlig unge menn, har ikke fått øvet opp muskelen til å be om hjelp. Jenter sosialiseres mer til å snakke sammen og gråte sammen. Gutter får ikke samme erfaring. Når de har dype problemer, har de heller ikke kompetanse på helsevesenet, de vet ikke at de kan be om hjelp. Hvis jeg hadde vært politiker, er det i alle fall én ting jeg ville gjort, det er å innføre psykisk helse som fag i skolen. Jeg skjønner ikke at ingen politikere gjør det, det ville vært en bragd av en politiker å få til.

– Vi må gjøre det mulig for den enkelte å orke å leve.

Når de har dype problemer, har de heller ikke kompetanse på helsevesenet, de vet ikke at de kan be om hjelp. Hvis jeg hadde vært politiker, er det i alle fall én ting jeg ville gjort, det er å innføre psykisk helse som fag i skolen. Jeg skjønner ikke at ingen politikere gjør det, det ville vært en bragd av en politiker å få til.

Lite skjermtid

Som forskere flest leser Lars Mehlum fagbøker i fritiden, medgir han.

– Jeg synes jeg har masse fritid. Men jeg tar noen valg. Jeg bruker ikke mye tid til Facebook eller tv. Jeg elsker å se på film, men ellers er det lite skjermtid på meg. Om sommeren er jeg glad i å være på sjøen.

– Har du en nullvisjon om selvmord?

– Nei, for det ville være å ta fra folk retten til å bestemme over eget liv. Men vi kan redusere tallene kraftig. Det er ofte utrolig mye vi kan gjøre. Vi kan gi den enkelte flere valgmuligheter, så man slipper å sitte med bare det ene alternativet. Vi må gjøre det mulig for den enkelte å orke å leve. Det handler blant annet om å skape et mer inkluderende samfunn, om å trekke folk nærmere bålet.