Åpenhet om barn som mobber

Motviljen mot å kalle mobbing ved sitt rette navn hindrer godt samarbeid og gode løsninger.

bilde av barn

raushet

- Vi trenger en nyanser og utforskende holdning til hvorfor mobbing oppstår, skriver Kristin Oudmayer.

(Foto: Shutterstock)

Da jeg arbeidet med boken «Du er viktigere enn du tror» i 2013, forsøkte jeg å komme i kontakt med foreldre til barn som mobber, fordi jeg vet det er et skambelagt og vanskelig tema å snakke om. Dessverre lyktes jeg ikke i et slik omfang som jeg håpet. Det er neppe fordi barna og familiene ikke finnes.

Derimot har jeg vært i kontakt med flere foreldre som har opplevd at barna deres har vært delaktige i ubehageligheter og det som kan oppfattes som mobbing. Mange har vanskelig for å kalle det som skjer for mobbing. Ofte hører jeg foreldre beskrive hendelser som etter min mening åpenbart dreier seg om mobbing, forklart som uheldige situasjoner, ubehageligheter eller «bare plaging». Denne motviljen mot å kalle det som skjer ved dets rette navn, hindrer godt samarbeid og gode løsninger. I tillegg oppleves det som en provoserende bagatellisering for dem som utsettes for mobbingen.

En del foreldre ser at barna mobber eller plager andre, og det finnes foreldre som oppriktig forsøker å få dem til å slutte. Dessverre opplever mange at de ikke klarer å nå frem eller hjelpe barnet sitt. Foreldre kjenner skam, og skammen kommer for mange i tillegg til fordømmelsen og utestengningen barnet opplever etter å ha tatt del i mobbingen. Ett foreldrepar forteller at de har fått sinte telefoner hjem fra andre foreldre. Og til tross for at de har forsøkt å samarbeide og være åpne om det som har skjedd, har de blitt ekskludert fra fellesmøter hvor situasjonen skulle diskuteres, og tiltak har blitt besluttet uten at de fikk være delaktige. De opplevde også at sønnen, som følge av at det ble kjent for alle hva han hadde vært med på, ikke mer ble invitert i bursdager og alltid ble valgt til sist i lek og på treninger. De opplevde at han skulle straffes og henges ut – uten mulighet til å gjøre opp for seg og vise sine andre gode sider.

Samtidig vet jeg også av erfaring og gjennom hundrevis av andres historier, at mange møter foreldre som går i forsvar, som nekter å samarbeide og som ofte også skylder på barnet som blir mobbet. Jeg hører uttalelser som: «typisk at de som trenger det mest, ikke stiller på foreldremøter om mobbing». Kanskje det ikke er så rart at det er vanskelig å være åpen?

Jeg ønsker ikke å skape et glansbilde av barn som mobber og deres foreldre. Men jeg ønsker å bidra til åpenhet og bevisstgjøring rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør – enten vi er foreldre til et barn som mobber eller blir mobbet. Vi trenger en nyansert og utforskende holdning til hvorfor mobbing oppstår, og vi må snakke mer om alles ansvar for å håndtere og snakke med og om dem som mobber. Det krever raushet og innsikt, men alternativet kan fort bli at vi glemmer å se sammenhenger og nyanser, og ender med å legitimere det vi egentlig påberoper oss å kjempe imot. •

Portrett av Kristin Oudmayer, Unicef